Lettbent EU-satire

En byråkrat i EU-kommisjonen får den strålende ideen at Kommisjonen skal feire seg selv etter 50 års eksistens. Det skjer et drap på et sentralt beliggende hotell i Brussel. Samtidig er en gris på rømmen i byen.

Dette er utgangspunktet for den østerrikske forfatteren Robert Menasses roman The Capital (Die Hauptstadt) fra 2017 (engelsk utgave 2019). Grisen gir selvsagt opphav til mye lystighet over EUs landbrukspolitikk. Det viser seg at Kina er nærmest umettelig når det gjelder griseører, men hvordan skal unionen forholde seg til det når medlemslandene har ulike interesser og når grisen sorterer under forskjellige direktorater avhengig av om den er levende (landbruk), død (handel) eller en matvare (helse)? Her gjelder det å følge med, både for aktører og lesere.

Hoveddelen av handlingen dreier seg likevel om forslaget om feiring av Kommisjonens 50-årsjubileum. Tanken er å bruke tidsvitner fra Auschwitz til å understreke grunnideen om EU som et fredsprosjekt som har som et av sine viktigste formål å hindre at noe lignende skjer igjen. Enkelte vil trekke det lenger og ser 2. Verdenskrig som nasjonalstatens fallitt; igjen blir EU redningen, men det kreves nye tiltak både på real- og symbolplanet; en ny type økonomi, kanskje en helt ny hovedstad? 

Dette anslaget gir Menasse rikelig anledning til satire over EU-byråkratiets irrganger og virkemåte, med skarpe portretter av hoved- og bipersoner fra ulike land, riktignok ikke helt uten stereotypiske trekk. Beskrivelsen av hvordan forslaget langsomt dør i systemet, er kostelig. Først går det tilsynelatende bra:

«This too ran incredibly smoothly. Most of the directorates-general didn´t turn up. For anybody in the Commission wishing to advance a project, a general lack of interest in it came as a great relief. It meant that you didn´t have to grapple with endless opinions, counter-opinions, unproductive suggestions and petty criticism, but could make rapid and immediate progress and get to a stage from which there was no turning back.»

Dette er imidlertid før telefonene til og lunsjene med utvalgte kontakter, og før møtene der umiddelbar støtte er en taktikk for å få forslagsstillerne til å slappe av og dermed få lurt inn elementer som gjør planene ugjennomførbare. Parallelt har de ulike aktørene selvsagt sine egne karrierer å tenke på.

Etter hvert trekkes trådene sammen til en nærmest kaleidoskopisk helhet, med et mangfold av nasjonaliteter og språk og et vidt spenn av litterære ekko fra Da Vinci-koden til Virginia Woolf og (selvsagt) Kafka. Det er også alvor i løyene. Det er ikke noe komisk ved den tidligere Auschwitz-fangen David de Vriend, en av gjennomgangsfigurene i boken, som krysser ut sine få gjenlevende medfanger på en liste inntil hans egen dag kommer. Dette er ikke Den store europeiske romanen slik omslaget vil ha det til, men underholdende er den, og altså også med stoff til ettertanke.

Robert Menasse, The Capital.

Oversatt fra tysk av Jamie Bulloch.

MacLehose Press, 2019.

419 s.