Bøker utenfra: Volgas barn

I 1764-68 slo ca. 8000 tyske familier seg ned i de fruktbare jordbruksområdene langs Volga etter invitasjon fra Katarina 2., som selv var tysk. De bevarte sin egen kultur og holdt på det tyske språket og kontakten med hjemlandet; mange lærte seg aldri russisk. Denne situasjonen varte helt frem til sovjettiden, da de fikk sin egen republikk innenfor den russiske sovjetrepublikken. Etter utbruddet av 2. Verdenskrig ble de sett på som en sikkerhetsrisiko, og i 1941 ble 446 000 mennesker deportert til Kasakhstan.

Dette er bakteppet for romanen Deti moi («Mine barn») av den russisk-tatarske forfatteren Guzel´ Jakhina (f. 1977). Jakhina brakdebuterte i 2015 med Zulejka otkryvajet glaza («Zuleika åpner øynene»), som vant flere priser, er i ferd med å bli filmet og er oversatt til blant annet engelsk (Zuleikha, 2019). Deti moi (2018) er så langt ikke oversatt, men blir det garantert.

Hovedpersonen i boken er Jakob Bach, skolelærer i landsbyen Gnadenthal. Han lever et ganske begivenhetsløst liv til han en dag blir hentet til den andre siden av Volga for å bli privatlærer for datteren til en viss Udo Grimm. Grimm, en av flere personer i boken med navn som vekker assosiasjoner til eventyr, bor på en gård der alt synes unaturlig stort. Datteren Klara voktes strengt av den gamle Tilda og er skjult bak en skjerm mens undervisningen foregår. Dette virker naturligvis mot sin hensikt, og Bach og Klara finner måter å kommunisere med hverandre på i hemmelighet og utvikler etter hvert en dyp fortrolighet. Da Grimm tar med familie og arbeidsfolk for å reise «hjem» til Tyskland, rømmer Klara, og hun og Bach slår seg ned på gården, der de lever helt ubemerket av verden utenfor, med tiden som mann og kone.

I den første delen av boken foregår handlingen så å si på mikroplanet, men etter hvert aner vi verdensbegivenhetene i bakgrunnen. Vi hører fly i det fjerne, sultende mennesker - også barn - begynner å komme rekende nedover Volga, og det skjer uhyggelige ting som beskrives i et nærmest apokalyptisk språk. I et glimt er vi til stede ved den døende Lenins sykeleie, med en mystisk gjest ventende taust i naborommet. En dag snubler lovløse menn, sannsynligvis desertører, over gården. De er først og fremst ute etter husly og mat, men lar ikke en kvinne i fred. Det er lite Bach kan gjøre. Senere dør Klara i barsel, men etterlater seg et friskt barn, som Bach kaller Anna.

Fra nå av dreier hele Bachs liv seg om Anna. Det mest presserende spørsmålet er hvordan hun skal få mat. Bach ror over til Gnadenthal om natten for å stjele geitemelk, men blir snart tatt på fersk gjerning. Nå tar handlingen en ny vending. Gnadenthal har forfalt kraftig og styres av en partikommisær, Hoffmann. Denne har kulturelle interesser og inngår en avtale med Bach: Han skal få melk og ellers være i fred mot å utarbeide en beskrivelse av Gnadenthals folkloristikk: seder og skikker, klesdrakter, sanger, barneleker, festdager, navnetradisjoner osv. Når dette temaet er uttømt, går Bach over til å skrive ned eventyr, mange av dem fortalt til ham av Klara. Hoffmann finner på mystisk vis en kommunistisk moral i tekstene og blir så begeistret at han ikke bare øker betalingen, men sørger for at de blir publisert anonymt i avisen Wolga Kurier.

Begivenhetene ruller ubønnhørlig videre. Bach prøver å beskytte Anna fra verdens ondskap, og lenge lever de uforstyrret på gården, i taushet siden han for lengst har sluttet å snakke og hun dermed ikke lærer det. En dag dukker det opp en gutt, Vas´ka, plutselig, som fra ingensteds. Han er litt eldre og snakker et språk som Bach ikke forstår, men som også blir Annas språk. Vas´ka og Bach blir rivaler om Annas oppmerksomhet, og Bach må snart innse at dette er en kamp han taper. Det er likevel en lykkelig tid, for Bach ser hvordan den tidligere så tause og ensomme Anna blomstrer opp. 

Sovjetunionen tar imidlertid vare på sine barn, og til slutt blir Anna og Vas´ka hentet for å gå på skole. Bach følger etter, men innser at det er det beste for dem. Boken slutter med at han beskikker sitt bo, uten at det skal sies noe mer om det her. En epilog som tilsynelatende indikerer at det er snakk om historiske personer, forteller hvordan det gikk med dem videre,

Dette er et svært forenklet handlingsreferat av en roman som foregår på mange plan. Den historiske bakgrunnen er interessant i seg selv, og gjennom Bachs nedtegnelser får vi detaljkunnskap om Volga-tyskernes kultur. Boken inneholder overnaturlige elementer, som da ting som skjer i Gnadenthal begynner å minne om hendelser i eventyrene Bach skriver. Over det hele svever «Lederen» (Vozjd´), som aldri navngis, noe som har fått vittige kritikere til å sammenligne med «Han-du-veit» i Harry Potter-bøkene. En omgang biljard han spiller mot slutten av boken, er uforglemmelig. I sentrum for Deti moi  står likevel den lille mann, enkeltmennesket med en evig historie. Den historien er enkel, men ut av den har Jakhina skapt en virtuos roman, skrevet i et rikt og presist språk som tar vare på alle nyanser i innholdet. Det er bare å vente på oversettelsen.                        

Guzel´ Jakhina, Deti moi.

AST, 2018.

495 s.