Hva kan vi vite om historiske personer?

«George Eliot» (egentlig Mary Ann Evans, 1819-80) var en av Englands ledende intellektuelle på midten av 1800-tallet. Hun levde i 25 år i et åpent forhold med en gift mann, George Henry Lewes, og giftet seg etter hans død med en mann som var 20 år yngre enn henne. Men først og fremst er hun forfatteren av Middlemarch (1871-2), alminnelig ansett som en av de beste romanene som er skrevet på engelsk.

Kathy O´Shaughnessys debutroman In Love with George Eliot (2019) er et forsøk på å tegne et portrett av Evans som person. Hva var hun opptatt av, hvem og hva likte hun, hva var viktig for henne? Boken gjør utstrakt bruk av brev og dagbøker og en rekke andre kilder uten å tynges av det; tvert imot flyter historien lett og er i lange partier en fryd å lese. Aller best tegnet er forholdet til Lewes. De var sjelefrender, og han var hennes beste venn og kritiker, alltid oppmuntrende. I tillegg bestyrte han deres etter hvert omfattende økonomi og sosiale liv, som økte i takt med hennes berømmelse. I økonomien inngikk for øvrig støtte ikke bare til Lewes´ kone og tre barn, men også til de fire barna hun senere fikk med hans beste venn, uten at verken Evans eller Lewes synes å ha noen negative følelser i den forbindelse (i hvert fall i boken). 

Allerede tittelen forteller oss noe viktig om Marian, som hun etter hvert valgte å kalle seg. Hun higet etter oppmerksomhet, både i form av anerkjennelse for sitt arbeid og på det personlige plan. Og det var mange som ble forelsket i henne, på ulikt vis, til tross for Henry James´ berømte beskrivelse: «magnificently ugly, deliciously hideous». James bemerket riktignok også hvilken tiltrekningskraft hun hadde straks hun snakket. Før hun flytter inn med Lewes, er det episoder mellom Marian og flere menn, og hun føler også en fysisk nærhet til enkelte venninner og kvinnelige beundrere som av og til gjør henne ukomfortabel. I ekteskapet med den langt yngre John Walter Cross, som er høy og velskapt, ikke minst sammenlignet med den apeaktige Lewes, er det han som er usikker og etter hvert ubekvem. Dette er beskrevet med nennsom hånd, mest som antydninger.

Tittelen kan også tolkes som at den henspiller på Kathy O’Shaughnessy selv. Boken har en parallell handling i nåtiden, der en gruppe akademikere som befatter seg med Eliot, samtidig gjennomgår sine egne ekteskapelige og følelsesmessige komplikasjoner. En av dem - jeg-personen - skriver en roman der Eliot er hovedpersonen. Dette grepet kan minne om A.S. Byatts moderne klassiker Possession (1990), selv om hovedpersonene der er to fiktive viktorianske poeter. Det gjør det mulig å kommentere den egentlige handlingen underveis og bringe inn andre perspektiver, men det er vanskelig å se at det tilfører In Love with George Eliot så mye.

Blir vi så bedre kjent med «George Eliot» gjennom denne romanen? Det er vanskelig å gi noe enkelt svar. Det er påfallende hvor lite hun forandrer seg underveis; geniet er der fra starten, tilsynelatende ferdig utviklet, og følelsesmessig utvikler hun seg også lite. Boken bygger på et stort kildemateriale og følger livet hennes tett, men alt hun tenker, og mye av det hun sier, er diktning. På den annen side kan god skjønnlitteratur utdype historien, ikke i form av faktakunnskap, men av forståelse av hvordan folk levde, hva slags verdensbilde de hadde og hvorfor de handlet som de gjorde. Og In Love with George Eliot er en god bok. Vurdert som roman står den støtt på egne ben og er et imponerende debutarbeid. Det kan være en fordel med noen forkunnskaper om Eliot og/eller perioden, men det er ingen forutsetning.

Til slutt et lite irritasjonsmoment. Under bryllupsreisen lar forfatteren Marian tenke: «Yet like some strange chemical combination, as if the gap in his circle of electrons were filled exactly by her extra ones, she thought, they were right together.» Dette var i 1880. Elektronet ble oppdaget i 1897. Her har forlaget forsømt seg.

Kathy O´Shaughnessy, In Love with George Eliot.

Scribe, 2019. 320 s.

Omtalt på grunnlag av Kindle Edition.