Lettlest russisk historie

Dmitri Trenin er et kjent navn for alle som følger med på den politiske utviklingen i Russland. Som leder for tenketanken Carnegie Centre i Moskva har han gjennom mange år utmerket seg med skarpe analyser der han kaster et kritisk blikk på begivenhetene og regimets håndtering av dem, fra et russisk ståsted. Dette er en fin balansegang og skiller ham fra vestlige kommentatorer som det ellers er naturlig å sammenligne med. Han er en mye brukt foredragsholder som også har vært i Norge.

Trenin er dermed godt skodd til å skrive en oversiktsbok over nyere russisk historie. I Russia (2019) setter han seg fore «to help readers understand where Russia is coming from». Etter en kort innledning tar boken for seg utviklingen fra 1900 til i dag, der sovjetperioden naturlig nok tar stor plass. Mest spennende er det kanskje likevel å se hva Trenin har å si om tiden etter Sovjetunionens fall og hvilke utsikter han ser for fremtiden.

Som oversiktsbok er Russia glimrende. Det er ingen liten prestasjon å komprimere hundre og tjue års russisk historie på to hundre sider uten at det føles som oppramsing. Boken er uhyre velskrevet; Trenin, opprinnelig utdannet som militær tolk, behersker engelsk til fingerspissene og har mange slående formuleringer. Noen av dem gir også umiddelbar innsikt, som at dagens styre i Russland er «a regime passing as a state». Dette utdypes i siste kapittel.

Med så mye informasjon på så liten plass er det likevel et spørsmål hvor egnet boken er som introduksjonsbok for nybegynnere, slik den eksplisitt er ment. Dette er et genreproblem mer enn et spesifikt problem i dette tilfellet. Best er Russia kanskje som repetisjon og hjelp til rydding i hendelser og personer for lesere som har litt kunnskap fra før. Uansett er Trenin en pålitelig og alltid elegant, til tider virtuos, veiviser.

Som historieskriving betraktet er boken tradisjonell. Dette er «store menn»-versjonen av historien. Det er lite her om vanlige folks liv, regionale forskjeller i det enorme russiske riket eller underliggende økonomiske forhold. Og har egentlig det russiske folket - eller andre folkeslag for den saks skyld - iboende holdninger og egenskaper som holder seg uendret gjennom mer enn hundre år? Sagt på en annen måte er tilnærmingen lite materialistisk tatt i betraktning at det handler om et land som har vært utsatt for tidenes største marxistiske eksperiment.

Trenins analyse av dagens regime i Russland er at det neppe vil overleve Vladimir Putin. Han gir et usminket bilde av ulikhetene og korrupsjonen som preger det russiske samfunnet, men fremstiller Putin som en leder av format som har spilt en avgjørende rolle i å stabilisere landet og som har utviklet seg fra «as he himself put it in 2002, a ´hired manager´ of the country to someone more like a modern czar». Denne delen av boken er overraskende blek og gir få indikasjoner på hva - og hvem - som skal komme. For eksempel savner jeg en drøfting av konsekvensene av Putins bruk av 2. Verdenskrig som nasjonsbyggende element. Det kan også stilles spørsmål ved deler av analysen, som at den største utenrikspolitiske utfordringen på kort og mellomlang sikt er å unngå militær konflikt med USA. Formen gjør dessuten at mange ting behandles heller summarisk; Edward Snowden avfeies for eksempel som «a CIA contractor determined to reveal US intelligence secrets to the world». Da hadde det kanskje vært like greit å ikke nevne ham i det hele tatt.

Til tross for disse innvendingene kan Russia trygt anbefales til alle som er interessert i å vite mer om og prøve å forstå vårt store naboland i øst. Trenins innsideperspektiv er en sunn motvekt mot det mer ensidig negative bildet som ofte gis i vestlige fremstillinger. Det at boken er så oppdatert, gjør den ekstra interessant. Så får vi bare akseptere at, som han sier, «the final chapter . . . must remain open-ended».

Dmitri Trenin, Russia.

Polity Press, 2019.

212 s.