Nesegrust om utrolig liv

Emmanuel Carrères Limonov (2011) er en merkelig bok. Ikke bare handler den om en nålevende person, men en person som forfatteren kjenner og beundrer. Det er en biografi (kamuflert som en «biografisk roman»), men materialet den bygger på, later hovedsakelig til å være hovedpersonens egne bøker. Han fremstår til tross for dette som gjennomgående usympatisk. Likevel er boken vanskelig å legge fra seg, for et mer kontrastfylt og fascinerende livsløp skal en lete lenge etter.

Edouard Limonov (eg. Savenko) vokste opp i sovjetisk Ukraina etter 2. Verdenskrig under vanskelige forhold («enkle kår» er ikke dekkende). Senere i livet vanket han blant de intellektuelle elitene i New York og Paris og var en helt blant sovjetiske og senere russiske opposisjonelle, til tross for at hans egne helter inkluderte Stalin og Radovan Karadzič. Han var i parlamentsbygningen i Moskva under det mislykte kuppforsøket mot Boris Jeltsin i 1993; han stiftet det nasjonalbolsjevistiske partiet sammen med den høyreradikale ideologen Aleksander Dugin; han frontet bevegelsen «Et annet Russland» sammen med Garri Kasparov. Det var han som gikk ved siden av enken Jelena Bonner bak kisten i Andrej Sakharovs begravelse; han ble omtalt med respekt av Anna Politkovskaja og med beundring av forfatteren Zakhar Prilepin (se blogg 10. juni 2018). Han har sittet i Lefortovo-fengselet og vært leirfange. Han sloss sammen med krigsforbryteren «Arkan» under Balkan-krigene og skjøt med maskingevær mot sivile fra åssidene rundt Sarajevo. Han har vært skredder, butler hos en amerikansk millionær, journalist, avisredaktør. Han har skrevet nesten tjue bøker, alle om sitt eget liv.

Limonov lærte tidlig å dele inn mennesker i to grupper: de som er villige til å drepe, og de som ikke er det. Han identifiserte seg med de førstnevnte og foraktet svakhet. Han ville bli rik og berømt, fremfor alt berømt, noe han etter hvert også oppnådde gjennom sine selvutleverende og til dels pornografiske bøker. Carrère fremstiller ham som en seksuell atlet som opp gjennom årene har nedlagt kvinner, innimellom også menn, i stort tempo. Kvinnene levnes liten respekt. Dette er en del av mytologiseringen i boken, på samme måte som den har liten kritisk avstand til Limonovs macho-holdninger.

Når det er sagt, er boken vel verd å lese for den innsikten den gir i den verdenen Limonov har beveget seg i, og spesielt i Russlands intellektuelle og politiske liv etter oppløsningen av Sovjetunionen. Limonov selv har dessuten selvinnsikt til å sette livet sitt i perspektiv. Han er ikke en «has-been», men en «could-have-been». Det var Brodsky, ikke han, som fikk Nobelprisen i litteratur; det var Vladimir Putin som ble ubestridt hersker i Russland. Det er dem han måler seg med når han til forfatterens overraskelse karakteriserer livet sitt som «a shitty life».  Slik gir boken også grunn til refleksjon over enkeltmenneskets muligheter og de valgene vi gjør.

Emmanuel Carrère, Limonov.

Oversatt fra fransk av John Lambert.

Farrar, Strauss og Giroux, 1011. 306 s.

Kindle edition.