Selvopptatt om litteratur

Solum forlags omslag til De besatte av Elif Batuman inneholder minst tre opplysninger som det kan stilles spørsmål ved. For det første at det dreier seg om et «essay»; boken fremstår mer som en slags litterær selvbiografi, en impresjonistisk gjenfortelling av forfatterens opplevelser som doktorgradsstudent. For det andre at den handler om russisk litteratur; vi blir sågar informert av en viss Benjamin Kunkel om at den «må være en av de morsomste bøkene som er skrevet» om emnet. Mer enn en tredjedel av boken er imidlertid viet et studieopphold i Samarkand der forfatteren leser usbekiske og særlig gammelusbekiske tekster, og også i de øvrige delene er det lite om litteratur sammenlignet med hvor mye plass som brukes på omstendighetene rundt forfatterens lesing av den. Slik sett har forlaget mer belegg for sine ord når de sier at forfatteren beskriver «personlige, og som regel absurde opplevelser fra sin egen tilværelse som litteraturstudent ved Harvard», bortsett fra at hun flytter til Stanford allerede på side 24.

Boken begynner med en fyldig og interessant omtale av Isaak Babels novellesamling Rytterarmeen (1926, til norsk ved Jan Brodal 1963), men det følges ikke opp videre. Det er egne kapitler om Tolstoj og Dostojevskij, men kapitlet om Tolstoj handler mest om et litteraturseminar på hans gods Jasnaja Poljana samt et lite kjent teaterstykke, Det levende lik, mens omtalen av Dostojevskijs roman De besatte i siste kapittel refererer først handlingen, så tolkningen til en kjent kritiker. Underveis er Batuman kort innom mange andre forfattere, som f.eks. Tsjekhov. De usbekiske delene, der hun drar fordel av sin tyrkiske bakgrunn (usbekisk tilhører den tyrkiske språkgruppen), er interessante, men får et overfladisk og oppramsende preg. Når det er sagt, er alt skrevet med energi og entusiasme og kan sikkert inspirere noen lesere til å gå til kildene. Henvisningene til kritikere og litteraturteoretikere som Lotman og Shklovskij, eller for den saks skyld Foucault og Derrida, vil derimot neppe ha særlig stor appell ut over spesialistenes rekker.

Boken er underholdende og inneholder mange pussige episoder fra den akademiske verden. De som har lest Changing Places eller Small World av David Lodge, vil kjenne seg igjen. Episoden der Babels datter er invitert til et seminar og svarer på alle forsøk på konversasjon med melankolsk gravrøst, er for eksempel kostelig. Det blir imidlertid mange navn å forholde seg til; professorer og medstudenter flimrer forbi, og da Batuman på slutten begynner å gå mer i dybden om et nært forhold til en annen student, føles det tatt ut av sammenhengen. Hvorfor Samarkand-delen er delt i tre og flettet inn i de andre delene, er heller ikke åpenbart. 

Batuman erklærer som sitt credo at i den grad det er mulig å finne en mening i livet, kan litteraturen hjelpe oss med det. Det er en holdning det er lett å sympatisere med. Vi får vite tidlig i boken at hun først har prøvd å skrive en roman, men ikke klarte å få fasong på den. Dermed er det lett å mistenke at hun har gitt ut De besatte fordi det var den boken hun klarte å skrive. Det er ikke noe godt utgangspunkt, og resultatet fremstår som uferdig, til tross for betydelig sjarm.

Oversettelsen flyter godt, men enkelte skjønnhetsfeil som «egotisme» (forekommer to ganger) trekker ned.

Elif Batuman, De besatte: Om russiske bøker og menneskene som leser dem. 

Oversatt av Egil Halmøy.

Originalutgave 2010. Norsk utgave: Solum 2019. 327 sider.