Justismord

Det synes kanskje merkelig å velge en nesten 25 år gammel offentlig utredning som tema for et innlegg i en bokblogg. Men NOU 1996:15 Lilandsaken burde være obligatorisk lesning for alle som jobber i offentlig forvaltning og mer generelt for alle som er opptatt av rettferdighet, enkeltmenneskets rettigheter og Norge som rettsstat. Hør bare:

•          Per Liland sonet tretten og et halvt år i fengsel og ti års sikring for to drap han ikke hadde begått.
•         En rekke vitner hadde sett ofrene i live etter drapstidspunktet som var angitt i dommen.
•         Påtalemyndigheten gikk to ganger imot gjenopptagelse og påkjærte til slutt saken til høyesterett.
•         Da dette ikke førte frem, la de ned påstand om frifinnelse.
•         Påtalemyndigheten påkjærte også størrelsen på beløpet Liland fikk i erstatning.
•         Lilands fremste forkjemper, som var svensk statsborger, ble utvist fra Norge.

Julaften 1969 ble to menn funnet brutalt drept med øks i det belastede nabolaget «Lille Helvete» i Fredrikstad. Samme dag ble Per Kristian Liland arrestert for drapene. Utredningen dokumenterer hvordan det sviktet i alle ledd helt fra starten av: Det ble ikke foretatt tilfredsstillende rettsmedisinsk undersøkelse av de drepte, noe som ble fatalt fordi drapstidspunktet ble det springende punktet i saken. Politiet bestemte seg tidlig for at Liland var gjerningsmannen og brød seg ikke om å følge opp andre muligheter, til tross for at klare spor pekte mot en annen person. Riksadvokaten brukte mindre enn en dag på å avgjøre tiltalebeslutningen selv om saken var bevismessig komplisert. Under selve rettssaken utviste statsadvokaten en «subjektiv og fordømmende» holdning til Liland, uforenlig med alminnelige rettsprinsipper. Det siste er meget sterke ord fra et offentlig utvalg.

Det er lett å tenke at dette var mulig fordi alle de involverte tilhørte et kjent rusmiljø og Liland var dømt for vold fra før. Men det det viser er en grunnleggende systemsvikt. Sakkyndige trakk konklusjoner det ikke var grunnlag for, og ble i tillegg misforstått; vitnene som hadde sett ofrene i live dagen etter det angivelige drapstidspunktet, ble stilt ledende spørsmål om de ikke kunne ta feil av dagen; viktige deler av etterforskningen ble ikke skriftliggjort; kravet til upartiskhet ble ikke overholdt.

Utvalget omtaler alt dette med den nøkternhet som kan forventes i en offentlig utredning. og går i stor detalj – slik det må – både når det gjelder fakta, lovanvendelse og prosedyrer. Dette kan bli i meste laget for vanlige lesere, og enkelte kapitler kan skumleses uten at en mister så mye av det store bildet.

Liland ble til slutt frikjent i 1994, for en stor del takket være anstrengelsene til Sten Ekroth, den svenske manageren til rockebandet «Pussycats». Som takk ble Ekroth altså bortvist fra Norge for sin «plagsomme og provoserende opptreden mot offentlige myndigheter». Vedtaket ble senere omgjort av Justisdepartementet, men som det heter på engelsk: «the mind boggles». Før Liland døde i 1996, ga han det meste av erstatningen på nesten 14 millioner kroner til Ekroth.

Det er også foretatt en offentlig utredning av den mer kjente Fritz Moen-saken, som handler om drapene på to kvinnelige studenter i Trondheim på 1970-tallet (NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie). Denne saken representerer kanskje et enda større overgrep, siden Moen var funksjonshemmet og knapt i stand til å ivareta sine egne interesser. Men han hadde også en lang historie med blotting og antasting og tilsto drapene både i politiavhør og i retten, mens Liland hele tiden hevdet sin uskyld. For øvrig finner vi mange av de samme elementene: tilpasning av drapstidspunktet, tidlig konsentrasjon av etterforskningen om én person, tvetydige sakkyndige uttalelser som ble tillagt overdreven vekt, motstand mot gjenopptakelse.

Da Moen ble dømt for det andre drapet, reiste forsvareren, høyesterettsadvokat Olav Hestnes, seg og sa: «For første gang i skranken tillater jeg meg å si at det er begått justismord.» I 2005 tilsto en annen mann begge drapene på dødsleiet. Moen rakk å bli frikjent for det ene før han døde.

Det er viktig at disse sakene er dokumentert, slik at en kan unngå at de samme feilene gjøres igjen. Og det er viktig at de ikke blir glemt. Derfor altså dette blogginnlegget.

Lilandsaken: NOU 1996:15

Fritz Moen-saken: NOU 2007:7