En veldig russisk bok

Vi er i sovjettiden. Litteraturen er underlagt sensur, den materielle levestandarden er ikke all verden og vodkaen flyter. Forfatteren Boris har problemer med å få noe utgitt, ekteskapet skranter, og for å komme bort fra det hele tar han jobb som guide på et landlig museum viet Russlands nasjonalskald Aleksander Pusjkin. Dette er utgangspunktet for handlingen i Sergej Dovlatovs roman Pushkin Hills, opprinnelig utgitt i 1983, men oversatt til engelsk først i 2014. Dovlatov (1941-90) var selv en sovjetforfatter som måtte til Vesten for å få sine skrifter publisert, og boken har klare selvbiografiske trekk.

I begynnelsen av boken møter vi Boris på vei til museet: «Life spread out before me like an immeasurable minefield and I was at its centre.» Han skjelver på hendene, men får reparert litt på en kafé underveis og gjør en tålelig god figur når han vel fremme presenterer seg, selv om han finner det vanskelig å svare alvorlig på standardspørsmålet «Do you love Pushkin?». Han stiller også spørsmål, ikke alle like velkomne, som når han spør om museet faktisk har noen gjenstander som har tilhørt den store dikteren. Kuratoren bli vag: «Everything here is authentic. The river, the hills, the trees – they are all Pushkin’s contemporaries, his companions and friends.”

Humoren i Pushkin Hills er beksvart, og det er ikke langt mellom fyllekulene, som er av episke dimensjoner: «For eleven days I drank in a locked apartment». Det gjelder ikke bare Boris, men så å si samtlige mannlige personer i boken. Det er en overlevelsesmekanisme under deprimerende og ofte absurde livsbetingelser, og kvinnene tilgir dem stort sett, ser livet i hvitøyet og gjør det beste ut av det. Temaet i Dostojevskijs Brødrene Karamazov har vært formulert som «lutring gjennom lidelse». Her kunne en kanskje si at det er forsoning gjennom fornedrelse.

Boris tar seg sammen, og en stund går jobben bra. Så en dag kommer konen Tatjana på besøk og forteller at hun har tenkt å ta med datteren Masja og emigrere til Amerika. Vil han bli med? Men beslutningen er for stor:

«Such a serious and irreversible step frightened me…. I lived in the passive voice, so to speak, allowing circumstances to take the lead. This helped me find justification for everything.”

Pushkin Hills er kort og består for det meste av dialog brutt opp av hovedpersonens tanker. Vi ser alt gjennom hans skjeve blikk, både det materielle forfallet, menneskets – særlig kvinnenes – evne til å tilpasse seg, turistenes dumhet, opphøyningen av Pusjkin til et nasjonalsymbol nesten på linje med Lenin. Boken rommer atskillig livsfilosofi, og også håp. Selv om hverdagen handler om å holde ut, har livet mer å by på for den som vil se det. I tillegg bringer emigrasjonsmotivet og bruken av Pusjkin-museet som setting inn spørsmål om åndelig og kulturell tilhørighet. Dette er en morsom og lettlest, men samtidig dypt alvorlig bok.  

Sergej Dovlatov, Pushkin Hills.

Oversatt fra russisk til engelsk av Katherine Dovlatov.

1983, eng. utgave 2014.

Kindle edition, 139 s.