Å rane et land

Russland er verdens største land med enorme naturresurser: olje, gass, gull og andre edle metaller, mineraler, tømmer, jordbruksland osv. Likevel er det russiske bruttonasjonalproduktet mindre enn fire ganger så stort som det norske og mindre enn en tidel av USAs, mens en gjennomsnittlig russer har en brøkdel så mye å rutte med som Ola og Kari. Noe av forklaringen finnes i sovjettiden, da målet var å opprettholde statusen som supermakt og samtidig holde kommunistpartiet ved makten, uten hensyn til ressursbruk, miljø eller befolkningens velferd. Så kom et ellevilt frislipp på 1990-tallet som førte til at viktige deler av økonomien havnet på private hender, og at Russland i 1998 ikke klarte å innfri sine internasjonale gjeldsforpliktelser. Med andre ord var landet konkurs. Året etter kom Vladimir Putin til makten, og godt hjulpet av en raskt stigende oljepris fikk han økonomien på fote igjen. Men Russland er fortsatt langt fra den økonomiske stormakten utgangspunktet skulle tilsi, og Putin oppga nylig offisielt en tidligere målsetning om at det skulle bli blant verdens fem største økonomier.

Så hvor blir verdiene av? Det er det Catherine Beltons bok Putin’s People: How the KGB Took Back Russia and Then Took on the West handler om. Belton beskriver i detalj hvordan internasjonal avdeling i KGB og dens etterfølgere helt siden før Sovjetunionens fall har styrt store pengebeløp – milliarder av dollar årlig – til banker og stråselskaper i utlandet. Dels handler det om korrupsjon og personlig berikelse, men det handler også om en enorm skjult pengebinge som kan benyttes til politiske formål, for eksempel å skape uro i europeiske land ved å finansiere populistiske venstre- eller høyreradikale partier. Sentralt i dette bildet plasserer Belton Vladimir Putin, ikke bare fra han ble statsminister og så president ved årtusenskiftet, men helt fra han var KGB-agent i Dresden på 1980-tallet. I hennes versjon var Putins vei derfra til Kreml ikke styrt av tilfeldigheter, slik den rådende oppfatningen har vært, men i hvert fall et stykke på vei et resultat av en plan lagt av KGB.

Da Boris Jeltsin erklærte Sovjetunionen som oppløst og ble president i et selvstendig Russland, var noe av det første han gjorde å forby Kommunistpartiet, forsegle partiets hovedkvarter og sende folk for å ta kontroll over de store verdiene han visste at det disponerte. Det gjaldt eiendommer i Russland og utlandet, men ikke minst rene penger: Frem til da hadde Sovjetunionens kommunistiske parti sponset støttepartier og -bevegelser over hele verden, offisielt så vel som uoffisielt; selv det norske minipartiet NKP fikk rundt en million kroner i året på denne tiden. Pengene kom for en stor del fra naturressurser som ble eksportert til en kunstig lav pris og solgt videre til markedspris; dette skjedde gjennom et nettverk av stråselskaper i utlandet kontrollert av KGB. Profitten utgjorde et alternativt «budsjett» som kunne brukes til mer skjulte operasjoner. Ifølge Belton er dette en modus operandi som fortsatt benyttes, men nå under full kontroll av regimet.

For Jeltsin var for sent ute. Hans utsendinger fant verken penger eller regnskaper, og flere sentrale personer i systemet viste seg å ha hoppet eller falt ut av vinduene der de bodde. Pengene var ført ut av landet og plassert i selskaper kontrollert av et uformelt nettverk av KGB-agenter. I mellomtiden var Vladimir Putin kommet hjem til Russland, der han raskt avanserte til viseborgermester i St. Petersburg og ifølge Belton var involvert i nettopp den typen operasjoner som er beskrevet, delvis i samarbeid med kriminelle organisasjoner. Belton bruker en del plass på privatiseringsbølgen under Jeltsin på 1990-tallet, men tilfører ikke noe nytt her. Det som er nytt i Putin’s People er påstanden om at Jeltsin valgte Putin som sin etterfølger som resultat av en planlagt prosess der den langt mer erfarne politikeren Jevgenij Primakov, som i tillegg hadde alliert seg med Moskvas populære borgermester Jurij Luzjkov, ble utmanøvrert. Putin selv skal ha vært i tvil, og skal også ha ønsket å trekke seg flere ganger i løpet av sin første presidentperiode. I denne delen av boken lener Belton seg tungt på informasjon fra Sergej Pugatsjov, en Kreml-insider som hevder å ha vært «kingmaker» i prosessen. Hans versjon må tas med en klype salt, og det er tvilsomt om vi noen gang får full klarhet i hva som fikk Jeltsin til å velge Putin. Men ikke minst i lys av alt som har skjedd siden er det en interessant teori.

Mer overbevisende er Belton på det andre hovedpunktet der boken gir ny innsikt, nemlig hvordan pengestrømmene går i den russiske økonomien, særlig den mindre offisielle delen. Her tar hun mottoet «follow the money» bokstavelig. Hun beskriver en situasjon der de gjenværende oligarkene fra Jeltsin-tiden har fått beholde sine posisjoner forutsatt absolutt lojalitet til Putin, men der en ny gruppe «statsoligarker» er kommet til, personer i presidentens indre krets som kontrollerer så å si alle selskaper av betydning i Russland. Beltons påstand er at det skjer på vegne av presidenten. De fleste er folk som har vært med ham siden St. Petersburg-tiden. Både de og Jeltsin-oligarkene har store formuer, ervervet ved å ha kjøpt det som skulle ha vært fellesskapets verdier til spottpris, men de disponerer dem ikke fritt. Putin kan når som helst ringe og be dem om tjenester, slik han gjorde da det skulle bygges anlegg til OL i Sotsji, men også om penger til eget forbruk. Formelt eier Putin svært lite, men hva gjør det når han har tilgang til nesten ubegrenset rikdom via andre? Dette er selvsagt vanskelig å bevise, men teorien ble styrket i 2016 da «Panama Papers»-lekkasjene viste at en obskur cellist, Sergej Roldugin, hadde en betydelig eierandel i regimets «hoffbank» Bank Rossija og i tillegg forvaltet verdier for hundrevis av millioner. Roldugin er en nær venn av Putin.

Roldugin later til å være en beskjeden mann, men ikke alle er like tilbakeholdende. Korrupsjonsjegeren Aleksej Naval’nyj har for eksempel avslørt hvordan tidligere direktør for de russiske jernbanene, Vladimir Jakunin, bygde seg et gods utenfor Moskva med 50 meters svømmebasseng, garasje for 15 biler og eget kjølerom til konas pelser. Vladimir Putin selv liker å fremstille seg som en nøktern person, men skal vi tro Belton ga han ordre om å ferdigstille palasset han disponerer ved Svartehavet på bekostning av mer presserende oppgaver. Alle avgjørelser tas av ham, mens kretsen rundt ham får lov til å berike seg så lenge de er lojale. De han er fornøyd med, får kjøpe eierandeler billig i de store statlige mineralutvinnings- og infrastrukturselskapene, eller de oppretter selskaper som så umiddelbart får store offentlige kontrakter.

Belton mener imidlertid at det handler om mer enn personlig vinning: De skjulte midlene, hvorav enorme beløp hvert år føres til utlandet, gir Russland et redskap til å påvirke og i ytterste instans korrumpere de politiske prosessene i andre land slik at det vestlige demokratiet som institusjon settes i fare. Her kommer det ikke overraskende et kapittel om Donald Trump. Det er ingen tvil om at Trump i flere omganger har vært utsatt for tilnærmelser fra russiske forretningsmenn med tvilsomme kontakter, også i form av tilbud som burde ha slått ham som for gode til å være sanne. Om dette på noen måte har påvirket hans politiske vurderinger og beslutninger, er en annen sak.

Putin’s People tegner et dystert bilde av Russland som en amoralsk røverstat, utelukkende opptatt av å fremme sine egne interesser og med tette forbindelser mellom regimet, de hemmelige tjenestene og organisert kriminalitet. Noen av Beltons teorier fremstår som spekulative, som at Putin skulle ha vært kontaktpunkt for Røde Armé-fraksjon under sin tid i Dresden, eller at Roman Abramovitsj skulle ha kjøpt Chelsea etter ordre fra Putin. Hvorfor skulle han trenge en slik ordre? En mer opplagt måte å kjøpe seg inn i det gode selskap i England på kan knapt tenkes.

Dette er nok relativt tung materie for lesere som ikke er kjent med tematikken fra før. Det blir veldig mange navn. Samtidig er boken omstendelig i stilen; f.eks. trenger vi ikke å minnes om at Gennadij Timtsjenko er «angivelig tidligere KGB-agent» hver gang han nevnes. Boken er likevel et must for kremlologer og en påminnelse om at selv om vi ikke alltid skal tro det verste, må vi ta det med i betraktning som en mulighet. Boken flytter grensene for hva vi kan tro på og gir slik ny forståelse.

Catherine Belton, Putin’s People: How the KGB Took Back Russia and Then Took on the West.

William Collins, 2020. Kindle edition. 489 s.