Bøker utenfra: russisk krim

Tatjana Ustinova er en av Russlands mest populære krimforfattere, med et femtitalls bøker på samvittigheten, hvorav mange også er filmet. Hennes posisjon kan videre illustreres med at hun har en egen bokserie der hun anbefaler bøker av andre. Likevel ser det ikke ut til at hun er oversatt til andre språk. Skyldes det kvaliteten, eller at den verdenen hun beskriver, ville virke fremmed? Er en russisk kriminalroman vesensforskjellig fra en vestlig?

Stor ondskap og mindre revestreker («Bol’sjoje zlo i melkije pakosti») begynner med at en minister i siste øyeblikk bestemmer seg for å dra innom en gjensynsfest på skolen der han gikk for mange år siden. Det faller et skudd. Det treffer ikke ham, men Marusja Surkova, en anonym sekretær og alenemor som han står ved siden av. Hvem var det egentlig ment for?

Som en selskapslek på festen har de tidligere klassekameratene skrevet lapper til hverandre, adressert med initialer og med anonym avsender. De fleste har mer eller mindre alvorlige budskap av typen «Kyss meg!», men på en lapp står det: «Vokt deg! Du bringer bare ondskap. Du vil bli stanset.» En annen, med ministerens initialer som adresse, lyder: «I dag er din siste dag. Vit at enden er nær og skjelv av frykt. Ingen ting kan redde deg!» Lappene ble aldri delt ut. Hvorfor?

Inn på scenen trer politikaptein Igor Vladimirovitsj Nikonenko. Siden det er en minister med i bildet, må han trå varlig, og som ofte er tilfelle i denne sjangeren, har han et ukomfortabelt forhold til sin overordnede. Nikonenko er den som driver handlingen fremover, hele tiden på farten for å nøste opp ledetråder og skape uro blant de mistenkte. Samtidig blir Surkova utsatt for et nytt drapsforsøk på sykehuset, det skjer enda et mord, og han begynner å få dårlig tid….

Denne bokens styrke er skildringen av hovedpersonene og hvordan de lever. Vi blir glade i Marusja og sønnen Fjodor der de bor i en kummerlig «khrusjtsjovka», en type leilighet som det ble bygd titusenvis av i rekordfart fra 1950-tallet og fremover. Venninnen Alina, som driver et reklamebyrå, hjelper dem på ulike vis. Også Nikonenkos liv får vi etter hvert godt innblikk i, og vi blir kjent med kirurgen Sidorin, som har tre jobber for å få det til å gå rundt. Kontrasten til ministeren, Potapov, er stor der han blir kjørt rundt i sin regjeringsbil med sjåfør og livvakt. Men også han er en sympatisk person.

En viktig del av bokens appell er at det går godt med de gode. Det oppstår søt musikk i opptil flere hjerter (alt pyntelig beskrevet), og også materielt får flere et løft. Her kan leserne drømme seg bort, særlig alle de som lever under lignende omstendigheter. Boken har også betydelige elementer av komedie, som når ministeren uventet begynner å ta seg av Marusja og hele familien hans fluksens toger inn for å inspisere forholdene. Noen av scenene med kaptein Nikonenko og hunden hans, Buran («Snøstorm»), tenderer mot ren slapstick.

Intrigen bør en derimot ikke se for nøye på. Gjensynsfesten i begynnelsen er et godt grep som gjør det mulig for forfatteren å presentere de viktigste personene på en naturlig måte; ikke bare hvem de er, men hvem de var. Det er ikke få hemmeligheter som skjuler seg i livene til de tilsynelatende nokså ordinære tidligere klassekameratene, og som sjangeren krever, legges det ut falske ledetråder underveis. Men ellers virker handlingen rotete, og leseren gis ingen spor som gjør det mulig for ham eller henne å avsløre morderen eller forstå bakgrunnen for det som skjer. Når løsningen kommer, virker den oppkonstruert og løsrevet fra handlingen for øvrig.

Hvordan ville så Stor ondskap og små revestreker ha stått seg i Vesten? Først og fremst fremstår boken som litt naiv. Vi er langt fra groteske seriemordere og detaljerte skildringer av vold og sex, men også fra den psykologiske dybden som kjennetegner en Highsmith eller Indridason. I stedet får vi godt tegnet hverdagsliv og troverdige hovedpersoner som åpenbart har forfatterens sympati. Mens kriminalromanen i Vesten har blitt en arena for forfattere med skjønnlitterære ambisjoner, er dette uforfalsket og uforskammet kiosklitteratur, eller boulevardlitteratur, som det heter på russisk. Som sådan er Ustinova et hyggelig bekjentskap.

Tatjana Ustinova, Bol’sjoje zlo i melkije pakosti.

2003. Russkij bestseller, 2020. 352 s.