Magiske verdener

Fantasy-litteraturen har hatt et veldig oppsving de senere årene, godt hjulpet av vellykte film- og TV-versjoner av hovedverker som Ringenes herre og A Song of Ice and Fire (Game of Thrones). Verdens mest solgte bokserie er en fantasy-serie for barn (Harry Potter), og J.R.R. Tolkien var en periode helt oppe på annenplass på listen over avdøde personer med høyest inntekt. Fantasy-bøkene inneholder ofte elementer fra middelalderens legender, ikke minst legendene om kong Arthur: trollmenn, drager, mørke makter, forheksede steder og gjenstander. Persongalleriet inkluderer gjerne noen av høy byrd, selv om det ikke alltid er åpenbart fra begynnelsen, og handlingen dreier seg i de fleste tilfeller om en reise, en søken (engelsk «quest»), full av farer og merkelige opplevelser. Fremfor alt foregår historiene i andre verdener. Disse må manes frem, noe som krever tid og rom. Sjangeren inneholder da også mange serier.

Et verk som ennå ikke har fått sin definitive filmatisering, er Ursula Le Guins Earthsea Quartet, bestående av A Wizard of Earthsea (1968), The Tombs of Atuan (1972), The Farthest Shore (1973) og Tehanu (1990). Gjennomgangsfigur er trollmannen Sparrowhawk, eller Ged, som er hans virkelige, hemmelige navn, navnet som vil gi andre makt over ham hvis de får vite det. Interessant nok er han mørk i huden. Han er hovedpersonen bare i den første boken; siden trer andre figurer klarere frem. Bøkene er skrevet for ungdom, men egner seg godt for et voksent publikum. Det har selvsagt også med kvalitet å gjøre.

Begge de første bøkene faller i kategorien Bildungsroman. I A Wizard of Earthsea følger vi Ged fra hans beskjedne røtter blant geitebønder på den ugjestmilde øya Gont et stykke på veien som en dag skal gjøre ham til den største trollmannen i Earthsea. På trollmannsskolen lar han seg provosere av rivalen Jasper til å kalle opp et vesen fra dødsriket, en skapning uten navn og dermed upåvirkelig av magi. Det meste av boken handler om hvordan han kan gjøre dette godt igjen og dermed redde ikke bare seg selv, men den verdenen han kjenner. Underveis blir han utsatt for mange farer og prøvelser, og selv om han lykkes, kommer han ikke fra det uten mén.

I The Tombs of Atuan møter vi Tenar, som blir utvalgt til prestinne for gravene i tittelen da hun er bare seks år. Det er et dystert kall. De navnløses tempel er i ruiner, og landskapet omkring er goldt og øde. Prestinnene for de andre templene er strenge og maktsyke, men hun står over dem i rang og bestemmer over liv og død. Under tempelområdet ligger en gigantisk labyrint som bare hun har lov å besøke og som ingen andre kan slippe ut av. Labyrinten har vært der i uminnelige tider og skjuler ukjente skatter. En dag aner hun en bevegelse i en av tunnelene…. Mer kan ikke røpes, men i likhet med A Wizard of Earthsea handler The Tombs of Atuan om lutring gjennom lidelse, om hardt tilkjempet visdom. Dette er ikke typiske «happy ending»-bøker.

I The Farthest Shore står selve balansen i universet på spill. Verden er ute av lage, ingen ting er som det pleier og selv magi later ikke til å ha noen effekt. Sammen med den unge prinsen Arren legger Ged ut på en reise til verdens ytterkanter for om mulig å finne årsaken. Den viser seg å ligge i menneskenes misnøye med sin lodd og ønske om evig liv. På sin lavmælte måte er dette en bok med betydelig moralsk og filosofisk dybde, der den kosmiske orden må gjenopprettes, men der dette vanskeliggjøres av elementer av eksistensiell tvil. Finnes det mening under overflaten? Er det verdt å kjempe for noe som helst? Våre helter må helt til dødsriket for å finne svaret.

I den siste boken, Tehanu, samles trådene. Igjen spiller Tenar en viktig rolle. Hun har nå blitt en tilsynelatende ganske alminnelig bondekone og har tatt til seg en stygt mishandlet jentunge, Therrhu. Geds gamle læremester Ogion ligger for døden og sender bud på Tenar. Ged vender også tilbake, men for sent, og han er ikke den han var. De onde kreftene er ikke utryddet; hvem skal nå stå opp mot dem? Da det endelige slaget står, kommer redningen fra uventet hold. 

Tehanu atskiller seg fra de andre bøkene ved at den tar opp “moderne” temaer som kjønnsroller, voldtekt og mishandling. Det store temaet, både i denne boken og i hele serien, er imidlertid den evige kampen mellom det gode og det onde. Dette er et annet grunnleggende trekk ved fantasy-litteraturen. The Earthsea Quartet er full av ekko ikke bare fra Arthur-legendene, men fra greske tragedier, andre fantasy-serier som Narnia og Ringenes herre og litterære klassikere som Moby Dick. Stilistisk er den et mesterverk. Le Guin bygger opp stemning og atmosfære gjennom et høytidelig, nesten drømmende, men samtidig konkret og presist språk. Det er ingen komiske innslag her av den typen vi forbinder med Munti og Pippin i Ringenes herre eller Wiltersen-brødrene i Harry Potter-serien. Spesielt god er hun til å mane frem landskaper. Hele tiden ligger det en aura av forutanelse over handlingen, som om alt var bestemt på forhånd og hovedpersonenes lodd er å oppfylle sin skjebne. Dette går ikke på noen måte ut over spenningen; hver bok tar oss direkte in medias res og holder leseren i ånde fra første til siste side. Slutten på Tehanu og dermed hele serien kommer kanskje litt brått på, men det er en liten skjønnhetsfeil i et verk som blir værende i bevisstheten.

 

Ursula Le Guin, The Earthsea Quartet.

Penguin, 1993. 691 s.