Jaglands oppgjør

Thorbjørn Jagland fortjener respekt. Han har viet sitt liv til å arbeide for idealer han tror på, som likeverd og solidaritet. Dette har resultert i en lang politisk løpebane fra leder for AUF til partisekretær og leder i Arbeiderpartiet, stats- og utenriksminister, stortingspresident, leder for Den norske nobelkomité og generalsekretær i Europarådet. En CV de færreste kan matche. En som kan, kaster lange skygger over Jaglands ferske memoarbok Du skal eie det selv: Jens Stoltenberg. Det skal vi komme tilbake til.

Jagland er industriarbeidersønnen som meldte seg inn i AUF som 13-åring, og som aldri har glemt at han er av husmannsslekt. Hans politiske forbilder er Marcus Thrane og Christopher Hornsrud, Arbeiderpartiets første statsminister. Det var langt fra noen selvfølge at han skulle studere, men han fullførte første avdeling av embetsstudiet i sosialøkonomi, såkalt exam.oecon. Det var imidlertid den politiske aktiviteten som tok det meste av oppmerksomheten.

Til tross for sin imponerende merittliste betraktes Jagland av mange som en slags norsk politikks Klodrik eller Mr. Bean, som på uforklarlig vis har snublet seg fra det ene toppvervet til det andre. Delvis er det hans egen skyld. Dette er mannen som syntes det var greit å vitse med gjestende statslederes navn da han var Norges utenriksminister («Bongo fra Kongo»), som tok Synnøve Svabø på puppene i beste sendetid og som gikk i Rosenborg-skjerf på fotballkamp i Trondheim kort tid etter at han var blitt utnevnt til æresmedlem i Strømsgodsets supporterklubb (han ble prompte ekskludert). I tillegg kommer de mange håpløse slagordene og språkblomstene («Det kommer en ny tid. En ArbeiderparTid», «Vi kommer tilbake – ja, vi er her allerede!»). Men han har også vært offer for ufine og ikke alltid like redelige politiske angrep, ifølge Jagland selv blant annet orkestrert av Haakon Lie ved hjelp av VG-redaktør Olav Versto. Det er derfor langt fra uinteressant når han nå forteller sin versjon.

Det er ingen tvil om at Jagland gjorde en stor innsats med å styrke og modernisere Arbeiderpartiets organisasjon fra han ble partisekretær i 1986. Dette er også omtalt i andre politikerbiografier som Gro Harlem Brundtlands Mitt liv. Det var Gro som kastet ham til ulvene ved overraskende å trekke seg først som partileder i 1992 og så som statsminister i 1996. Ifølge Jagland fikk han minimalt med tid til å forberede seg på disse vervene. Det siste ble da også preget av flere skandaler fra starten, som Fideco-saken, der Terje Rød-Larsen, som var tiltenkt rollen som planleggingsminister og arkitekt for «Det norske hus», måtte gå av etter bare noen uker på grunn av økonomiske uregelmessigheter. Omtrent samtidig ble det avslørt at Overvåkingspolitiet hadde overvåket Berge Furre mens han var medlem av Lund-kommisjonen og også på annet vis prøvd å skaffe seg innsyn i kommisjonens arbeid, blant annet gjennom henvendelser til utenlandske tjenester. Kommisjonens oppgave var nettopp å avdekke ulovlig overvåking. Grete Faremo, som var utnevnt til olje- og energiminister i Jaglands regjering, men hadde vært justisminister på det aktuelle tidspunktet, måtte ta det parlamentariske ansvaret og gå av, noe hun selv karakteriserte som et «røvertokt». Faremo hevdet at hun som ansvarlig statsråd ikke ble orientert om overvåkingen av Furre. I boken hevder Jagland at det ble klarlagt at hun ikke bare var orientert, men hadde satt sine initialer som påtegning på et møtereferat der saken var omtalt, noe som siden var forsøkt skjult med korrekturlakk. Det var imidlertid Jagland som kom dårlig ut av saken i media.

Så kom det famøse valget i 1997, der Jagland hadde stilt som betingelse for å fortsette i regjering at Arbeiderpartiet fikk minst like stor oppslutning som ved forrige valg, 36,9 %. Det skjedde som kjent ikke, og hans korte statsministerkarriere var over. Valgresultatet var ikke dårlig, men Jagland mener selv at hans svake opptreden i den avsluttende partilederdebatten på fjernsyn kan ha vært medvirkende til at de ikke nådde målet. For mange, inkludert i partiet, fremsto ultimatumet som et feilgrep, og Jaglands stilling ble uholdbar.

Når det gjelder prosessen der han ble presset til å tre til side til fordel for Jens Stoltenberg først som statsministerkandidat og så som partileder, inneholder boken lite nytt. Det er likevel drøyt hvis det er sant at han på besøk i København fikk høre av ambassadørfrue Karin Stoltenberg at «Du står i veien for Jens». At det pågikk et spill i kulissene for å fjerne Jagland, med aktiv bruk av media, innrømmer Jens Stoltenberg selv i sin bok Min historie fra 2016. På spørsmål om det er slik ting bør foregå, svarte han den gangen at det var «nødvendig». Det samme uttalte Jaglands gamle våpenbror, venn og forlover Martin Kolberg. At dette var og er tungt å svelge, er lett å forstå.

Du skal eie det selv er holdt i et enkelt og direkte språk som stort sett fungerer godt. Det er enkelte pussigheter, som at det skulle representere høydepunktet for anerkjennelse av samisk kultur å være representert i Melodi Grand Prix, eller når han utroper de «seks viktigste menneskene i etterkrigstidens Norge». Fremstillingen er kronologisk, men likevel springende, slik at det ikke alltid er så lett å henge med hvis en ikke kjenner til de omtalte hendelsene fra før. Grepet med innskutte avsnitt der Jagland ikke bare beskriver hvordan han opplevde ting da de hendte, men hvordan det føles å skrive om dem mange år senere, gir fortellingen en ekstra dimensjon.

At ironi ikke er Jaglands sterke side, fremgår allerede av omslaget, der han er avbildet i silhuett på vei opp en åskam, ryggsekk og det hele. I boken gjengir han med nærmest barnlig stolthet en rekke positive omtaler av seg selv. Enkelte anmeldere har kritisert ham for å ville ta omkamper på ting som for lengst er avgjort, men boken er relativt fri for den typen selvrettferdighet og retthaveri som har preget enkelte andre politikerbiografier. Jagland fremstår som en ekte idealist, en som har mye å være stolt av, men som i noen avgjørende situasjoner har utvist dårlig dømmekraft og antakelig også hatt dårlige rådgivere. Hans versjon bidrar uansett til en bredere forståelse av begivenhetene som har formet det politiske Norge de siste femti årene.

Thorbjørn Jagland, Du skal eie det selv.

Cappelen Damm, 2020. 413 s.