Ambisiøst tegneserieprosjekt

 I 2015 ga Kristian Krohg-Sørensen ut den halvdokumentariske tegneserieromanen Gulosten: Liv i helvete (se blogg 4. februar 2018). Nå foreligger bind to i det som skal bli et trebindsverk, Gulosten: Gentlemansforbryteren. «Gulosten» er en historisk person, Johannes S. Andersen, Bastøygutt, smugler, tyv og drapsmann, karakterisert som Norges farligste mann i mellomkrigstiden. Betegnelsen «gentlemansforbryter» er derfor litt overraskende; her synes den mer å være synonym med «kjendis».

Men det er altså nok av spennende stoff å ta av. Vi er i forbudstiden, nærmere bestemt 1923, og Gentlemansforbryteren begynner med at «Gulosten» lar seg rekruttere til en gruppe som skal lette rivaliserende smuglere for en spritlast. Denne andre gjengen ledes av en viss ingeniør Antonisen, senere bedre kjent under forfatternavnet Arthur Omre. Omre har selv skildret episoden i sin debutroman Smuglere (1935). Politiet er imidlertid også på stedet, og ved et lykketreff får «Gulosten» og kumpanen «Klompen» hånd om de spritkannene som ikke blir konfiskert, mens de andre blir arrestert. Dermed kan de forlange nesten hva de vil i et tørrlagt Kristiania.

Oppmuntret av suksessen ekspanderer våre helter til spritsmugling på egen kjøl i Oslofjorden og etter hvert som del av en større operasjon drevet fra Hamburg. «Gulosten» har store ambisjoner og høye tanker om seg selv, men de har farlige konkurrenter, og det viser seg etter hvert at han har tatt seg vann over hodet (også bokstavelig talt!). Han blir angitt til politiet, flykter på spektakulært vis, og blir angitt igjen. Fylgj med i neste bolken….

Som i første bind kler Krohg-Sørensens tegnestil historien godt. Sidene utnyttes kreativt, og perspektivet skifter med god effekt: Når «Gulosten» går inn i en kneipe, går vi fra fugleperspektiv ute på gaten til å se lokalet slik han ser det. Serien er i svart/hvitt, og den utstrakte bruken av skyggelegging er stemningsskapende og kan minne litt om stilen til Ray Moore, den første tegneren av Fantomet. Persontegningene er enkle og passe rufsete.

Krohg-Sørensen har åpenbart gjort grundig research, og Gulosten: Gentlemansforbryteren gir et fascinerende innblikk i Kristianias underverden i jobbetiden på 1920-tallet. Både språket og mange av figurene fremstår imidlertid som nokså klisjepregede, og når «Gulostens» kontakter i Hamburg snakker et kaudervelsk norsk-tysk som kunne vært Harald Heide-Steen verdig, skaper det – tilsiktet eller utilsiktet – et skjær av komikk som bryter med spenningen i historien og fjerner den ytterligere et hakk fra det dokumentariske. Alt i alt er dette imidlertid morsom lesning, og det er bare å håpe at det ikke blir fem år til bind tre.

 

Kristian Krohg-Sørensen, Gulosten: Gentlemansforbryteren.

No Comprendo Press, 2020. 112 s.