Vidunderlige nye verden

I november 2018 ble det født et tvillingpar i Kina med kunstig modifisert arvestoff. Faren var HIV-positiv, og endringen som var gjort i genmaterialet, sikret at ikke bare døtrene, men deres etterkommere i senere generasjoner, er beskyttet mot HIV-viruset. Saken ble en internasjonal skandale, og forskeren bak eksperimentet, He Jankui, ble dømt til fengselsstraff. Samtidig åpnet den øynene til et bredere publikum for mulighetene som ligger i genredigering og ga anstøt til diskusjoner som vi bare så vidt har sett begynnelsen på. Er det overhodet etisk forsvarlig å tukle med skaperverket? Er det etisk forsvarlig å ikke bruke de mulighetene genteknologien gir til å gi mennesker et bedre liv? Hva om vi f.eks. kunne eliminere koronavirus for all fremtid? Går det et etisk skille mellom å kurere sykdom og gi mennesker gener for sterkere muskler eller høyere intelligens? Går det et skille mellom genterapi for å kurere sykdom hos enkeltmennesker og å endre arvestoffet til fremtidige generasjoner? Vil kostnaden gjøre at ulikhetene i verden øker ytterligere ved at teknologien bare er tilgjengelig for de rike?

Walter Isaacsons The Code Breaker: Jennifer Doudna, Gene Editing And the Future of the Human Race (2020) forteller historien om utviklingen av CRISPR, teknologien som gjør det mulig å endre arvemateriale på en enkel måte. Fascinerende nok bygger den på bakteriers immunforsvar mot virus, en kamp som har pågått i millioner av år. Boken faller i to deler. Den første handler om hvordan en serie vitenskapelige fremskritt kulminerer i CRISPR, med fokus på nobelprisvinner Doudna. Det er imidlertid mange som har bidratt underveis og konkurranse om både vitenskapelig ære og patenter. Isaacson er prisverdig opptatt av å ære den som æres bør, men det gjør at det blir veldig mange navn å forholde seg til og en del gjentagelser. Doudna er heller ingen eksentrisk karismatiker som Steve Jobs, som Isaacson har portrettert tidligere (se blogg 13. januar 2018). Til sammen gjør dette at fortellingen mangler den nerven kappløpet om et epokegjørende vitenskapelig gjennombrudd kunne hatt.

Denne følelsen forsterkes av at den andre halvdelen av boken begynner med en lengre drøfting av de etiske aspektene ved genteknologien. På sett og vis fortsetter også fortellingen, ettersom Doudna engasjerer seg mer og mer i denne typen spørsmål, men tempoet reduseres ytterligere, og hun forsvinner mer ut i bakgrunnen. Spørsmålene som tas opp, er imidlertid spennende nok. Både Doudna og Isaacson, som selv er prominent til stede i boken, er opptatt av forsiktighet, men samtidig av at det ikke må legges hindringer i veien for at teknologien kan brukes i fremtiden der det kan bety en avgjørende forskjell i livskvaliteten hos enkeltmennesker. Isaacson lar oss treffe noen slike mennesker, personer med sjeldne sykdommer som i dag ikke har noen kur, f.eks. «sickle cell disease», en blodsykdom som først og fremst rammer personer av afrikansk opprinnelse. Tankevekkende nok ønsker de ikke nødvendigvis at de aldri hadde hatt sykdommen; som en sier: «I don’t think that I would be me if I didn’t have sickle cell.» Derimot ønsker han velkommen en behandling som kan hindre at barna hans får den.

Isaacson viser med en rekke eksempler hvordan diskusjonen om genterapi og varig endring av arvemateriale ubønnhørlig leder til det grunnleggende spørsmålet om hva som er målet for menneskets eksistens. Først når vi har en klar tanke om det, kan vi vurdere om f.eks. genredigering bringer oss nærmere dette målet. Her er vi over i politikken, for ikke å si metafysikken. Dette er spørsmål vitenskapen selv ikke kan svare på. Men den aktualiserer dem ved å gi oss stadig nye muligheter.

The Codebreaker avsluttes med noen kapitler om hvordan CRISPR kan spille en rolle i både diagnostiseringen og behandlingen av koronavirus inkludert COVID-19. Dette blir nokså teknisk og kunne i likhet med resten av boken ha vært trimmet ned. Her er Doudna tilbake i sentrum av handlingen. Et morsomt øyeblikk er når hun blir vekket midt på natten av en reporter som vil ha en kommentar til Nobelprisen. Doudna, som har sovet over telefonene fra Stockholm, spør grettent og halvt i ørske: «Hvem fikk den?»

Isaacson bruker Doudnas historie til å argumentere for at flere unge burde studere naturvitenskap. Han mener at forskningen i sin natur er nysgjerrighetsdrevet, og viser til Leonardo Da Vincis notis til seg selv: «Beskriv tungen til en hakkespett». Men hvordan kjenner han til dette? Har han sett Leonardos notisbøker? Kan han lese dem uten hjelp? Denne boken viser at det er behov for alle typer forskning, også den som viser samfunnsmessige konsekvenser eller drøfter etiske implikasjoner av vitenskapelige gjennombrudd, eller kan sette diskusjonen inn i en bredere historisk eller filosofisk ramme. Noen vil si at Pandoras eske er åpnet med muligheten for genredigering; andre vil prise fremskrittet. Isaacsons bok er et godt bidrag til en informert diskusjon.

 

Walter Isaacson, The Code Breaker: Jennifer Doudna, Gene Editing And the Future of the Human Race.

Simon and Schuster, 2020.

536 s.