Morsom bok, tvilsomt prosjekt

Tenk deg at noen du aldri har møtt skriver en roman om deg, fortalt i første person, der kjærlighetslivet, både det følelsesmessige og det fysiske, spiller en stor rolle. Tenk deg videre at romanen er kontrafaktisk, det vil si at livet ditt tar en annen retning enn det har gjort i virkeligheten.

Rodham: A Novel av Curtis Sittenfeld er en slik bok. Hovedpersonene er Hillary Rodham og Bill Clinton, og at det ikke bare er snakk om tilfeldig navnelikhet, understrekes av at et fotografi av den virkelige Hillary pryder forsiden. Boken inneholder også et ungdomsbilde av dem som par. Bildene svekker ytterligere den allerede vaklende standard-disclaimeren om at boken er et produkt av forfatterens fantasi, «a work of fiction». Hvorfor kalte hun i så fall ikke personene noe annet, supplert med noen endringer som ville ha gjort dem i hvert fall litt mindre gjenkjennelige? Svaret er åpenbart: Hun vil at vi skal tenke på dem som virkelighetens Bill og Hillary. Og det er ingen tvil om hvem hun tar parti for.

«Hillary Rodham» er en typisk flink pike, men må kjempe mot sexisme, etablerte kjønnsroller og mannlige fordommer gjennom hele boken. Slik sett kan den også leses som et feministisk partsinnlegg. Den første delen, «The Catch», følger stort sett begivenhetene i den virkelige Hillarys liv frem til hun flytter sammen med Bill til Arkansas. Her skjer det avgjørende bruddet, med Bill og med virkeligheten: Hun forlater ham og følger fra da av sin egen karriere. Boken kan dermed også leses som historien om hva det kunne blitt av Hillary hvis det ikke hadde vært for Bill. Det ville ødelegge moroa for eventuelle fremtidige lesere å røpe for mye, men grepet gir rike muligheter for ironi.

«The first time I saw him, I thought he looked like a lion.” “Bill Clinton” kommer godt fra det når det gjelder ytre attributter: høy og flott, intelligent og kunnskapsrik, sjarmerende og karismatisk. Verre er det med egenskaper som integritet, karakterstyrke, ærlighet og trofasthet; han skildres som en prinsippløs, selvopptatt rundbrenner, og ett sted brukes uttrykket «sexual predator». Her er det ikke lenger bare snakk om privatlivets fred, men potensielt straffbare handlinger. Jeg ville ha trodd at det var nok av advokater i USA som ville kaste seg begjærlig over stoff som dette. Donald Trump gjør for øvrig også en kostelig gjesteopptreden, men han kan vel knapt injurieres lenger.

Så kan en spørre: Er dette prinsipielt annerledes enn for eksempel TV-serier som The Crown? Den går jo også frem til vår tid og skildrer personer som fortsatt lever. En roman kan imidlertid gå mye dypere inn i personenes indre liv, og dette forsterkes av «jeg»-formen. Boken er et sympatisk og tidvis underholdende portrett av en sterk kvinne, men sjangeren er problematisk. En god roman kan få oppdiktede personer til å fremstå som virkelige; den bør ikke gjøre det nødvendig for virkelige personer å forsvare seg mot oppdiktede trekk.

 

Curtis Sittenfeld, Rodham: A Novel.

Random House, 2020. Kindle Edition.

421 s.