I ukjent terreng

Etter terrorangrepene den 11. september 2001 gikk USA, støttet av andre NATO-land inkludert Norge, til krig mot Afghanistan og styrtet Taliban-regimet som hadde hatt makten i landet siden 1994. Nå trekker amerikanerne seg ut, og Taliban er tilbake. Mange kommentatorer har uttrykt forbauselse over hvor lett landet igjen falt til Taliban, og hvor lite de vestlig trente regjeringsstyrkene hadde å stille opp med. De ville kanskje ha vært mindre forbauset hvis de hadde lest Fredrik Barths bok Afghanistan og Taliban, skrevet i 2008. "Det legges mye ressurser i å bygge opp en nasjonal afghansk hær," heter det her. "Og det må være nødvendig, hvis staten i sin nye, sentraliserte form skal overleve. Men bygges den på riktig måte for de riktige oppgavene?" Barth bruker tid på å besvare spørsmålet, men konkluderer med et tydelig nei, overbevisende på grunn av kunnskapen det bygger på. Han har da også fått rett.

En skal ikke lese langt i Afghanistan og Taliban før det demrer hvor lite vi i Vesten har forstått av dette landet der vi har ført krig de siste tjue årene og prøvd å innsette et regime etter vestlig modell. Barth (1928-2016), nestor i norsk sosialantropologi og en internasjonalt respektert forsker, levde i lange perioder sammen med pashtunene, den største folkegruppen i landet, og snakket språket deres; han gjorde også andre feltarbeider i regionen. I boken beskriver han et stammesamfunn som i store områder er uten statlige strukturer, styrt delvis av tradisjonelle lojalitetsbånd og æresbegreper, delvis av en bokstavtro tapning av Islam der streng underkastelse er det eneste som gjelder. Siden det ikke er noen hjelp å hente fra staten, blir den fremste oppgaven for den enkelte å sørge for seg og sine, noe som fører til stadig skiftende allianser.

"Det er ikke noe som tyder på," skriver Barth, "at de amerikanske myndigheten forsto at Afghanistan alltid hadde fungert, og fortsatt kanskje kunne fungere, som et i alt vesentlig statsløst samfunn, heller enn som en sterkere sentralisert stat." President Biden har siden prøvd å distansere seg fra USAs forsøk på nasjonsbygging, der utformingen av de nye statlige institusjonene ble styrt av vestlige rådgivere. Som Barth bemerker, "Grunnloven ble skrevet av en gjennomreisende ung amerikansk ekspert." Han foreskriver ingen "quick fix", men mer enn antyder at hvis det skal finnes en farbar vei fremover, må det legges langt større vekt på lokal kunnskap og afghanernes egne ønsker. Denne muligheten er nå forspilt.

Bokens redegjørelse for fremveksten av Taliban med utgangspunkt i religiøse skoler i Afghanistan og Pakistan, samt forholdet mellom Taliban og Al-Qaida og deres daværende ledere Mulla Omar og Osama bin Laden, er i tråd med andre beskrivelser. Barth gir et klart råd når det gjelder Taliban: å ikke forhandle med Mulla Omar på en måte som befester hans autoritet, men i stedet å forhandle på lavest mulig nivå med sikte på å få motparten til å skifte side. Det er en type forhandlinger som pashtunene er vant til og forstår. Mulla Omar har dessuten ingen ting å gi, for "hans krav er Guds krav, og de er absolutte." Også dette er et råd tiden nå har løpt fra, men det illustrerer forskjellen i tilnærming og kan kanskje bli aktuelt igjen.

Et annet sentralt poeng i Barths bok er nødvendigheten av å sikre befolkningen både fysisk og materiell trygghet. Infrastruktur i form av veier og vanningsanlegg må gjenoppbygges, og den oppvoksende generasjon må få utdanning. Skolegang for jenter er et tilbakevendende stridstema, som ikke synes å få noen løsning.

De som har lest Mitt navn er Karmosin av Orhan Pamuk, en roman som på glimrende vis tematiserer møtet mellom Østens og Vestens kulturer, vet at sentrum for miniatyrmalerkunsten som danner rammen for handlingen var Herat, i dag Afghanistans tredje største by. Byen og området har historisk sett vært del av en islamsk høykultur. Dette perspektivet er ikke med i Barths bok, men kunne også innby til litt større ydmykhet fra de vestlige landenes side. På den annen side var ødeleggelse av kulturminner en av de viktiste årsakene til den internasjonale motstanden mot det forrige Taliban-regimet.

Afghanistan og Taliban har en form som gjør den forståelig for de fleste: korte kapitler, tydelige overskrifter og et klart og enkelt språk. Det har vært mye etterpåklokskap etter Talibans seier nå i høst; med mer kunnskap som i Barths bok kunne i hvert fall noe av den kanskje vært unødvendig. Guardian-journalisten Simon Jenkins har bemerket at USA har militær styrke til å innsette et regime etter eget ønske i ethvert ikke altfor stort land. Det er ikke dermed sagt at de vet hva de gjør.

 

Fredrik Barth, Afghanistan og Taliban.

Pax, 2008. 100 s.