Hverdagshatets poesi

Jeg snakket med Carl Frode Tiller på en bokmesse en gang. Han var høflig og stillfarende og så atskillig mindre ut som en viking enn på omslagsbildet forlaget bruker. Men du verden for noen vonde bøker han skriver. Etter den mesterlige Innsirkling (2007) la jeg i sin tid bort Innsirkling 2 (2010), rett og slett fordi jeg ikke orket. Nå har jeg gitt ham en ny sjanse med Begynnelser (2017). Det angrer jeg ikke på.

Tiller er de dysfunksjonelle familiers kronikør, med dialogen som bærende element. Giftigheten i ordvekslingene er fullt på høyde med Albee eller Tennessee Williams; forskjellen er at Tiller legger ordene i munnen på norske hverdagsmennesker. Nettopp dette gjør at virkningen blir så sterk: De fleste norske lesere vil kjenne seg igjen og spørre seg selv: "Er vi virkelig så jævlige mot hverandre?" Styrken i portrettene, flyten i samtalene og de mange gjenkjennelige episodene pusher svaret faretruende langt i retning av "ja".

Hovedpersonen i Begynnelser er den misantropiske naturforvalteren Terje, som knapt orker å være sammen med andre mennesker. Dette har selvsagt røtter i barndommen; allerede som barn tenker han: "eg skjønte ikkje kor eg skulle gjere av raseriet mitt når alle var så snille". I begynnelsen av boken har han flyttet fra kona Turid og inn hos moren sin, som er alkoholisert, og søsteren Anita, som er sosialklient. Dialogene mellom disse tre drypper av stillferdig ondskap, for Terjes del blandet med resignasjon. Mye er opp til ham som den eneste velfungerende og intellektuelt fullstendig overlegne, men han orker ikke.

Stort bedre var det ikke mens han ennå bodde sammen med Turid og datteren Marit. En episode der faren kommer på et slags forsoningsbesøk sammen med sin nye partner, ender med at Terje nærmest mobber dem ut av huset, mens Turid, som forgjeves har prøvd å få ham til å stoppe, blir så fortvilt at hun låser seg inne på et rom i kjelleren og nekter å komme ut. De har imidlertid også gode stunder, som da Terje har kjøpt blomster etter at et omstridt vernevedtak har fått støtte i høyesterett.

Fra barndommen av har Terje elsket, og søkt tilflukt i, naturen, inspirert av onkel Bjørnar, som sitter inne med all slags merkelig kunnskap. I jobben sin leser han daglig forskningsrapporter som utfyller bildet av en uendelig rik og variert natur, selv i hverdags-Norge. For den som vil lære om artsmangfoldet i våtmarksområdet Gammelelva i Melhus kommune, er det f.eks.bare å slå opp på side 100 (og påfølgende). Dette føles ikke unødvendig eller påklistret; det er Terjes verden, og han blir lett engasjert når han får faglige spørsmål. Men forholdet til naturen stikker dypere enn som så, noe som får en ny dimensjon mot slutten av boken.

Historien fortelles retrospektivt, der første kapittel er uten overskrift, mens de resterende har overskrifter som "To dagar tidlegare", "Ein månad før det igjen, "Tre dagar før det igjen" osv. I tillegg har boken et originalt fortellergrep som leseren ikke fullt ut forstår rekkevidden av før helt mot slutten. Legg i mellomtiden merke til de små gjentagelsene underveis.Til slutt kommer det til en slags forsoning, uttrykt med stor poetisk kraft.

 Tiller skriver et uanstrengt og glassklart nynorsk. Dette er utvilsomt et forfatterskap som vil bli stående.

 

 Carl Frode Tiller, Begynnelser.

Aschehoug, 2017.

343 s.