Elvelangs i Russland

«Den russisk-ortodokse kirken har alltid følt seg mer hjemme i evigheten enn i historien». Det er en av mange treffsikre observasjoner i Geir Pollens bok Volga: En russisk reise. At Pollen kan fortelle, har han vist før, ikke minst i den kritikerroste Armfeldts armé (2014). Nå setter han seg fore å fortelle Russlands historie strukturert rundt en reise langs Europas lengste elv, et grep som fungerer bra. 

Pollen definerer selv en reiseskildring som at «et sansende, tilstedeværende subjekt deler sine opplevelser i det fremmede med en anonym, dannet leser». I dette tilfellet inkluderer det sansende subjektet også hans kone Galina. De starter bokstavelig talt ved kildene og besøker små og store steder knyttet til hendelser eller personer av betydning for Russlands utvikling, og fungerer godt som leserens øyne og ører i Pollens sympatiske, lune fortellerstil.

Det er likevel noen problemer ved en slik tilnærming. Mengden av informasjon blir så stor at det kan være vanskelig å holde tråden for lesere som ikke vet så mye om Russland fra før. Reisen går hele tiden videre, og med stadig nye stoppesteder, fakta, personer og anekdoter kan fortellingen lett få preg av oppramsing der alt fremstår som like viktig – eller uviktig. En typisk setning kan lyde slik: «Toljatti het opprinnelig Stavropol og ble grunnlagt i 1737 for å gi keiserinne Anna et sted å plassere tvangskristnede nomadiske kalmukker som hun ønsket skulle omskolere seg til fastboende kornbønder.» Heldigvis blir Pollens forfatterklo mer merkbar etter hvert som fortellingen skrider frem, som når han kommer til Ivan den grusomme og sønnene hans, eller historien om hvordan Smirnoff ble et amerikansk vodkamerke. Og Lenin er selvsagt alltid med oss.

Motsatt kunne Pollen noen steder gjort mer ut av det rike materialet han rår over. Dissidenten, atomfysikeren og nobelprisvinneren Andrej Sakharov tilbrakte nesten sju år i indre eksil i Nizjnij Novgorod, eller Gorkij, som byen het i sovjettiden. Han var strengt isolert og under kontinuerlig bevoktning av KGB. Så en dag kom det en mann og installerte en telefon i leiligheten, uten noen nærmere forklaring. Kort tid etter ringte telefonen. Det var Mikhail Gorbatsjov som ringte for å fortelle Sakharov at han kunne vende tilbake til et normalt liv i Moskva. Denne historien sier mye om både Sovjetunionen og Gorbatsjov, men Pollen nevner den bare i en bisetning, selv om han ellers gir Sakharov god plass.

En god reiseskildring gir leseren lyst til å besøke stedene som omtales. I Volga: En russisk  reise fikk jeg denne følelsen sterkest når Pollen kommer til Samara, eller Kujbysjev som byen het i sovjettiden, oppkalt etter en revolusjonshelt og nær medarbeider av Stalin. Byens sentrale plass er på 174 dekar, angivelig Europas største; stasjonsbygningen er likeledes høyest i Europa. Store dimensjoner er det også over byens vannkraftverk med tilhørende oppdemte områder, bygget av GULag-fanger. Da den tyske invasjonsstyrken i november 1941 nærmet seg Moskva, ble det besluttet å flytte hovedstaden med alle viktige militære, politiske, økonomiske og kulturelle institusjoner, herunder utenlandske ambassader – også den norske – til Kujbysjev. 800 ingeniører og 2900 arbeidere ble satt til å bygge en 37 meter dyp bunker til bruk for Stalin. Siden krigslykken snudde, tok han den aldri i bruk; derimot kan den besøkes i dag.

I hvilken grad kan så en slik bok hjelpe oss til å forstå bedre det som foregår i Russland i vår egen tid? Det innledende sitatet gir noe av svaret. Viktigere er Pollens påpekning av at Russland idehistorisk sett gikk glipp av renessansen og dermed ble værende i middelalderen mye lenger enn Vest-Europa. I realiteten levde store deler av befolkningen i slaveri til opphevelsen av livegenskapet i 1861. Koblingen mellom autokrati, nasjonalpatriotisme og religiøs konservatisme som har karakterisert og karakteriserer landet, illustreres igjen og igjen i boken. Den gir også et godt inntrykk av korrupsjonen, byråkratiet og brutaliteten som preget sovjetstyret og som fortsatt lever i beste velgående.

Ikke noe av dette er ny innsikt. Alt i alt er likevel Volga: En russisk reise en gullgruve av informasjon, sjarmerende formidlet i en blanding av historiefortelling og vekslende tablåer der Pollen og fruen går i land på stadig nye steder. Ikke overraskende er boken full av litterære referanser, og Pollen er også godt opplest på standardverker som Anthony Beevors Stalingrad. Fremfor alt er det rike russiske kildematerialet en styrke, fra klassikere som Nestorkrøniken til et vell av samtidig offisiell statistikk. At han har grep om språket, har Pollen vist før, ikke minst som oversetter av W. G. Sebalds mesterverk Austerlitz. Så også her. Derimot er det en stygg skjønnhetsfeil at forfatter og forlag opererer med 85 føderasjonssubjekter i Russland og dermed implisitt aksepterer innlemmingen av Krim og Sevastopol’. Oppsummert kan boken likevel anbefales som en hyggelig introduksjon til Russland, dets geografi, historie og kultur, kanskje aller mest for dem som vet litt om landet fra før.

 

Geir Pollen, Volga: En russisk reise.

Gyldendal, 2021. 526 s.