Bowdlers barn

Guardian melder at engelske forlag stadig oftere benytter «sensitivity readers» som har som oppgave å renske kommende utgivelser for alt som kan oppleves som støtende. Motivet er økonomisk: et ønske om å selge flere bøker. Når det gjelder nye bøker, kan det argumenteres for at dette er en del av den redaksjonelle prosessen, men også verker av avdøde forfattere pyntes på. Siste offer for denne praksisen er Agatha Christie, men den har også rammet blant andre Roald Dahl og Ian Fleming, forfatteren bak James Bond. Personer i Christies bøker skal ikke lenger refereres til med «etniske» adjektiver, og slett ikke beskrives på måter som henleder tankene på f.eks. afrikanske trekk, som store neser eller spesielt hvite tenner. Barn i Roald Dahls bøker skal ikke lenger være stygge eller fete, som Augustus Gloop i Charlie og sjokoladefabrikken. Hvor en skal begynne med Fleming, som kalte den kvinnelige hovedpersonen i Goldfinger for «Pussy Galore», er vanskeligere å forstå.

Også i Norge har vi hatt lignende debatter: For noen år siden skulle Pippis pappa ikke lenger være «negerkonge», og Thorbjørn Egners sang om Vesle Hoa («For han var en ekte hottentott») var plutselig ikke politisk korrekt. Dette ga selvfølgelig velkommen ammunisjon til Fremskrittspartiet, som uttalte at hvis innvandrere ikke tålte at ting ble kalt ved sitt rette navn, kunne de reise tilbake dit de kom fra.

Engelsk har et eget verb for den typen sensur det er snakk om her: «bowdlerize». Det går tilbake til legen Thomas Bowdler (1754-1825), som ga ut en «familieutgave» av Shakespeares verker, det vil si en versjon som skulle kunne leses selv av barn uten at de tok skade på sin sjel. Ingen lett oppgave når en vet at skuespillene i tillegg til alskens kjærlighetsforviklinger vrimler av lekne ordspill («the bawdy hand of the dial is on the prick of noon»). Bowdlers versjon var populær i sin tid, men tanken på å skulle lese den i dag virker nærmest absurd.  

Som gutt slukte jeg Øvre Richter Frichs røverromaner om Jonas Fjeld, den blonde kjempen som gjennom 21 bøker slåss utrettelig mot svartsmuskede banditter og anarkister. De magiske ordene «Jeg er norsk læge» hadde omtrent samme virkning som da Moses skilte Rødehavet. Bøkene kom ut mellom 1911 og 1935 med omslagsbilder av Harald Damsleth, senere propagandategner for nazistene under krigen. Her er en smakebit fra nr. 14, Jorden som dreper:

«Det finnes verdige jøder, folk med smak og en gammel kultur og vi har alle med visse mellomrom truffet en hebraer, som ikke bare er trofast i sitt slektskap, men virkelig også i sitt vennskap. Det er i sannhet ikke alltid at pengene betyr det meste for dem. Og mange av oss har sikkert truffet elskelige israelitter, som ikke uten videre er villig til å selge sjelen sin for en sjekk. Man skal i det hele tatt ikke tale vondt om jødene. Det er sannelig andre man kan mishandle med ukvemsord. Man har jo portugisere, negere, sundmøringer, besarabere og bordelverter.»

Her skal en stryke ganske mye for å gjøre det spiselig. Da Jonas Fjeld-serien ble nyutgitt i 2019, mente noen at det var forkastelig, andre at bøkene burde utstyres med advarsel.

Tilbake til Agatha Christie. Hun har tidligere vært utsatt for et særlig eklatant eksempel på politisk korrekthet, som Guardian beskriver slik: «her 1939 novel And Then There Were None was previously published under a different title that included a racist term». Dette er jo fullt på høyde med «Han du veit»; avisen vil ikke en gang nevne den formastelige opprinnelige tittelen, som var Ten Little Niggers. På veien mot dagens tittel ble den på ett tidspunkt endret til Ten Little Indians.

Det er lett å tenke at det ikke er så farlig. Kanskje kan en bowdlerisert utgave av Agatha Christie fungere godt som muzak for fintfølende lesere. Et litterært verk er imidlertid en kunstnerisk helhet, med sin egen integritet. En tam Roald Dahl uten de anarkistiske elementene barna elsker, er ikke Roald Dahl.

Videre er ethvert litterært verk et produkt av sin tid. Jonas Fjeld-bøkene reflekterer holdninger som antakelig var ganske utbredte i samtiden. Det er ikke mange i dag som lytter til Kurt Foss og Reidar Bøe, Norges mest populære sangartister fra radioens gullalder på 1950-tallet, men hør på "Bryllup i negerbyen" som et annet eksempel på hva som en gang har vært gangbart.

Sist, men ikke minst: Hvem skal sette normen for hva som er akseptabelt? I Russland bruker Vladimir Putin kynisk «familieverdier» som en del av sitt ideologiske herskergrunnlag. Det burde mane til ettertanke.

La bøkene være som de er, så vil den litterære kvaliteten bestemme hvilke som overlever.