Boken i mitt liv

For mange år siden skrev jeg min hovedfagsoppgave om romanen Tess of the d’Urbervilles av Thomas Hardy. Boken har vært med meg siden. Fortellingen om den fattige, men rakryggede bondejenta Tess som kommer i ulykken, reiser seg igjen, for så å falle enda hardere, er dypt bevegende og fortalt med stor kraft. Samtidig er boken et panorama over sin tid, skiftende landskaper og levemåter, der alle elementer, inkludert en rik symbolikk, bygger opp under hovedhistorien. Det var også en bok som inviterte til samfunnsdebatt, noe den oppnådde til gagns.

1890-årene var en brytningstid i England. De markerte slutten på et hundreår der industrialiseringen gradvis fortrengte det tradisjonelle bondesamfunnet, samtidig som Viktoriatidens strenge moralregler og familieverdier var under press. Romanen, tidens dominerende litterære form, var kanskje det fremste mediet for formidling av disse verdiene; den skulle ha en oppdragende virkning og ikke inneholde noe anstøtelig, kort sagt egne seg som «family reading».

Det var mot dette bakteppet Thomas Hardy ga ut Tess of the d’Urbervilles i 1891. Hardy var da 51 år og på høyden av sin skaperkraft. Han hadde slått gjennom allerede i 1874 med Far from the Madding Crowd, og flere av de mellomliggende romanene, som The Return of the Native (1878) og The Mayor of Casterbridge (1886), er folkelesning i England. Se også Portishams bokblogg (portishambooks.blogspot.com). Hardys siste roman, Jude the Obscure (1895) er for mye av et manifest til å være god litteratur, en roman der han lot alle hemninger fare, noe som ironisk nok ble muliggjort av suksessen med Tess.

Tess of the d’Urbervilles er en av de sjeldne romanene der alt stemmer. Fra åpningsscenen der presten Tringham ubetenksomt tiltaler den fattige kremmeren Jack Durbeyfield som «Sir John», går det en ubønnhørlig linje til Tess møter sin skjebne ved Stonehenge i siste akt. Boken er inndelt i sju «faser», med overskrifter som «The Maiden», «Maiden No More» og «The Woman Pays». Samtidig skifter landskapet rundt, fra the Vale of Blackmoor der Tess vokser opp, til paradisiske Talbothays Farm og videre til den karrige og ugjestmilde høylandsgården Flintcomb-Ash. Hardy er en av de store hjemstavnsdikterne i engelsk litteratur, med intim kjennskap til seder og skikker, folk og landskap i Sørvest-England, der han kom fra og der de fleste bøkene hans foregår. Boken antar likevel karakter av et skjebnedrama, en gresk tragedie.

Tess er historien om den fattige bondejenta som motvillig blir sendt for å oppsøke rike slektninger, og som havner i ulykken etter det som mer enn antydes å være en voldtekt. Barnet dør, hun får en ny start et annet sted og forelsker seg i prestesønnen Angel, men han er veik og takler det ikke da hun bekjenner sin synd på bryllupskvelden. Han reiser til Sør-Amerika, og Tess må greie seg som best hun kan. Hun føler også et ansvar for sin mor og søsken, og ender med å falle tilbake på sin nemesis Alec d’Urberville. Da hun endelig gjenforenes med Angel, dreper hun Alec, og etter en kort flukt blir hun fanget, dømt og henrettet.

I siste øyeblikk før publisering føyde Hardy til en undertittel: «A Pure Woman Faithfully Presented by Thomas Hardy.» Dette falt mange kritikere tungt for brystet. Å få barn utenfor ekteskap var ille nok, men det at hun vendte tilbake til Alec var definitivt ikke handlemåten til en «ren kvinne». For å illustrere det rådende klimaet med hensyn til hva som kunne sies, kan det nevnes at da Tess ble trykket som føljetong i et tidsskrift forut for utgivelse i bokform, måtte Hardy sensurere bort ikke bare det uekte barnet, men blant annet en scene der Angel bærer Tess og to andre gårdsjenter eller budeier over en sølepytt. Omtrent samtidig måtte Zolas engelske forlegger gå i fengsel (noe som førte til at han gikk konkurs), og da Gengangere ble oppført i London for første gang, også på samme tid, var det stor skandale. Hardy skrev i et dagboknotat i 1888 at «The besetting sin of modern literature is its insincerity,» og det er liten tvil om at han satte seg fore å gjøre noe med det.

Det andre hovedankepunktet mot Tess var dens angivelige eksistensielle pessimisme; en kritiker oppfant til og med begrepet «Tessimisme». Hvis det ikke var mulig for en god og helstøpt kvinne som Tess å leve et lykkelig liv, hvordan skulle det da være mulig for noen? Kritikken var ikke tatt ut av luften: «’Justice’ was done, and the President of the Immortals (in Æschylean phrase) had finished his sport with Tess,» heter det for eksempel i siste avsnitt. I forordet til en senere utgave viste Hardy også til et sitat fra King Lear:

"As flies to wanton boys are we to the gods; 

They kill us for their sport."

I samtidige anmeldelser er det ofte vanskelig å skille kritikk av bokens moral og livssyn fra kritikk av dens kunstneriske kvaliteter. Alt i alt fikk den likevel en overveiende positiv mottakelse.

Tess er et interessant tidsbilde også på en annen måte. Tess’s mor og søsken må forlate huset sitt da faren dør fordi de er såkalte «lifeholders», en gammel skikk der leieforholdet var knyttet til en persons liv. Samtidig kjører Tess og Angel melken fra Talbothays til stasjonen grytidlig om morgenen slik at den kan fraktes med tog til London. Kanskje det tydeligste tegnet på modernitetens inntog er treskingen av kornet med en omreisende dampmaskin, mesterlig beskrevet, der operatøren både ser ut og føler seg som en skapning fra en annen verden.

Tess of the d’Urbervilles har dannet forelegg for en rekke filmer og TV-serier. Polanskis film fra 1979 følger boken tett og kan anbefales, men måtte spilles inn i Frankrike fordi han hadde en dom hengende over seg i England. Den unge og vevre Nastassja Kinski ser ikke akkurat ut som den rødkinnede bondejenta Hardy beskriver, mens Leigh Lawson er perfekt i rollen som den sleipe Alec. Filmen var nominert til seks Oscar-priser og fikk tre.

Foreløpig siste norske utgave av boken kom i 2014.

Thomas Hardy, Tess of the d’Urbervilles. 

1891. Penguin Classics 2008.

398 s.