For spesielt interesserte

 

Da The Guardian laget en reportasje i 2015 om utøvere som har utmerket seg i mer enn én idrett, var det første navnet på listen Simen Agdestein. Mange vil vite at Agdestein (f. 1967) var Norges beste sjakkspiller før Magnus Carlsen, noen også at han i tillegg spilte fotball. Hvor god han faktisk var, fremgår av Atle Grønns ferske bok Sjakken som var: Fortellingen om Simen Agdestein og hans tid.

Agdestein var i sin tid verdens yngste stormester i sjakk. Han er ni ganger norsk mester, senest i år, flere ganger nordisk mester, har vært nummer to i junior-VM og var på sitt beste rangert som nr. 16 i verden. Samtidig spilte han åtte sesonger i fotball for Lyn, der han scoret 14 mål i 1988-sesongen (med en viss Egil Olsen som trener), og åtte kamper på landslaget, der han ble droppet etter å ha valgt bort en viktig landskamp til fordel for en sjakkturnering. Han er mannen bak sjakklinjen på Norges toppidrettsgymnas, som blant andre har fostret Carlsen, som han lenge var den viktigste mentoren for. Så sent som i 2014 spilte han jevnt med verdenseliten i turneringen Norway Chess, til tross for at han da ikke hadde vært sjakkspiller på heltid på 25 år.

Grønn er full av beundring for disse prestasjonene, men Sjakken som var er ingen solskinnshistorie. På første halvdel av 1990-tallet gjennomgikk Agdestein et fysisk og mentalt sammenbrudd som satte en stopper for fotballkarrieren og i realiteten også for videre sjakkambisjoner. Nøyaktig hva dette besto i, forblir uklart for leseren. Om det skyldes overdreven respekt fra forfatterens side, et ønske om å unngå tabloide vinklinger eller at ingen – inkludert Agdestein selv – kan gi en fullgod forklaring, skal være usagt, men boken ville ha vært mer interessant hvis Grønn i større grad hadde maktet å trenge under huden på sitt objekt. Ekteskap og tre barn behandles tilsvarende summarisk. Derimot gir den unge Simens dagboknotater et fascinerende innblikk i hans psyke.

På slutten av 1980-tallet hadde Agdestein fått statsstipend som sjakkspiller, Lyn tilbød 300 000 kr i året pluss fri bil hvis han tegnet ny kontrakt, og både Rosenborg og flere utenlandske toppklubber var på jakt etter ham. Slik Grønn forteller historien, følte Agdestein seg ufri med de forpliktelsene disse tilbudene innebar. I stedet begynte han å studere, og endte etter hvert opp med hovedfag i statsvitenskap. På veien ville tilfeldighetene det slik at han snublet innom mine timer i oversettelse som grunnfagsstudent i engelsk. Han utmerket seg på ingen måte, men var heller ikke så karikert dårlig som Grønn fremstiller det.

Tittelen Sjakken som var henspiller på hvordan spillet har blitt endret av datamaskinenes inntog. Agdestein representerer en generasjon som måtte regne varianter selv, og trives i likhet med Magnus Carlsen best når spillet forlater forberedte trekk og beveger seg ut i ukjent terreng. Agdestein gikk på mange måter opp løypa for Carlsen, men uten det samme støtteapparatet. I stedet ble han sendt ut i verden på egen hånd fra tidlig i tenårene og bodde i ukevis alene på hotell, overlatt til sine egne tanker og følelser. Hvor langt kunne han ha nådd hvis han hadde hatt Carlsens team rundt seg? Slik sett kunne tittelen like gjerne ha vært «Sjakken som kunne ha vært».

Atle Grønn har skapt seg et navn som sjakkekspert på TV og vært en del av det samme miljøet som Simen Agdestein i mange år. Språket i Sjakken som var flyter lett og effektivt, og boken er langt mindre sjakktung enn f.eks. Agdesteins egne bøker om Magnus Carlsen. Dette er likevel først og fremst en bok for sjakkinteresserte; særlig gjelder det omtalen av miljøet i Oslo Schakselskap, mer utførlig skildret i Grønns tidligere bok Sjakken eller livet (2016). Det som bærer årets bok er historien om et unikt talent, som på sitt beste var helt i verdenstoppen, men som kanskje aldri fikk tatt ut sitt fulle potensial.

 

Atle Grønn, Sjakken som var: Fortellingen om Simen Agdestein og hans tid.

Cappelen Damm, 2023.

281s.