Den siste frikeren

Ingvar Ambjørnsen er en bemerkelsesverdig person. Ikke bare fordi han har skrevet over 50 bøker og er en av Norges mest suksessrike forfattere, men på grunn av de kompromissløse livsvalgene han har tatt for å komme dit. Å skrive har alltid vært det han ville. Han har derfor ikke villet ha barn. Hans omgang med rusmidler kunne ha tatt knekken på hvem som helst, men er en uatskillelig del av prosjektet. Nå er han døende av KOLS som resultat av mange års intensiv røyking. Derfor blir det ekstra interessant når han deler sine refleksjoner med Alf van der Hagen i samtaleboka med den talende tittelen Ønsk meg heller god tur (2023).

Ambjørnsen, eller Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs, som er hans fulle navn, bor i Hamburg og har vært gift med sin Gabriele i 38 år. Han slo gjennom allerede i 1986 med Hvite niggere, og megasuksesser som Pelle og Proffen- og framfor alt Elling-bøkene har gjort at han ikke har noen økonomiske bekymringer. I likhet med mange av romanfigurene sine er han likevel en outsider. «Jeg aner ikke hvordan Elling ser ut,» sier han et sted. «Men jeg vet hvordan han ser og opplever verden rundt seg.» Ordet «friker», som han er glad i å bruke om seg selv, sier kanskje ikke de fleste så mye i dag, men han har helt fra ungdomstiden i Larvik vært en langhåret hasjrøyker som har vanket i marginale miljøer, og som i tillegg har drukket i det finnene kaller «industriella kvantiteter». Samtidig har han vært en del av det norske litterære etablissementet, fått priser, reist på opplesningsturneer og stått i jevnlig kontakt med forlag, venner og lesere. Han var fast spaltist i Arbeiderbladet, deretter VG, i mange år og har skrevet sangtekster for Jahn Teigen. Han har til og med vært med og malt huset til Olav H. Hauge, riktignok gjennom en biografisk tilfeldighet. Norge er som kjent et lite land.

Ambjørnsen er en håndverker som er stolt av yrket sitt. Til tross for sin store produktivitet snakker han stadig om ting han har måttet skrive om igjen, og han framhever novellen som en spesielt krevende form. På et tidspunkt måtte han ta et helt års pause på grunn av senebetennelse i armen, hvoretter han gikk over til å skrive med to pekefingre i stedet for én. Han har mange interessante kommentarer om andre norske forfattere. Blant de viktigste inspirasjonskildene for sitt eget forfatterskap nevner han ikke overraskende Bjørneboe. Senere var han en tidlig beundrer av Knausgård, han kaller debutboka Ute av verden for «vellykket stormannsgalskap» og leste hele Min kamp for annen gang under pandemien.

Jeg har tidligere lest Van der Hagens samtalebok med Dag Solstad, Uskrevne memoarer (2013), som jeg synes var bedre. Den bygde på samtaler over flere år og hadde dermed et mer overordnet perspektiv. Samtalene med Ambjørnsen har foregått over noen uker høsten 2022, noe som gjør den underliggende planen mer synlig. Dette skyldes også grepet med å ta for seg Ambjørnsens bøker en for en, rett og slett fordi han har skrevet så mange og fordi alle kanskje ikke er like interessante. Han er imidlertid et fascinerende intervjuobjekt, og Ønsk meg heller god tur gir ham rom til å reflektere over livet og ikke minst døden, samtidig som den gir en god innføring i hans litterære univers.

  

Alf van der Hagen, Ønsk meg heller god tur: Samtaler med Ingvar Ambjørnsen.

Oktober, 2023.

405 s.