Rett mann på rett plass
Det skjer antakelig ikke så ofte at en sittende statsminister lar seg følge og intervjue over en lengre periode, attpåtil en periode med krig tett innpå. Det er imidlertid det Jonas Gahr Støre gjør i boken Jonas og krigen: En statsminister i krise (2023), ført i pennen av Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B. Alstadheim.
Uansett hva en ellers måtte mene om boken, gir Jonas og krigen et godt bilde av ansvaret det innebærer å være statsminister, presset som følger med og – indirekte – støtteapparatet rundt. Støre er stadig på reise i inn- og utland og har full kalender overalt, og vi aner mer enn ser menneskene som gjør dette mulig. For en som har jobbet i et departement det meste av livet, er dette lett gjenkjennelig.
Som tittelen antyder fokuserer boken på Støres utenrikspolitiske arbeid. Hans forsvar for gassprisene i en situasjon der Norge nærmest ble beskyldt for å være krigsprofitør, vies mye plass og har også fått ros i ettertid. Støre argumenterte for at et pristak på salg av norsk gass til Europa, slik enkelte tok til orde for, ville gjøre at gassen tok andre veier, og videre at heller ikke Norge var tjent med høye, ustabile gasspriser. Dette fikk han etter hvert gjennomslag for.
Underveis får leseren et inntrykk av Støre som en dønn seriøs og pliktoppfyllende arbeidsnarkoman. Plutselig er han likevel på konsert med barnebarnet, eller slapper av på hytta ved sjøen eller på fjellet. Han kan til og med danse på bordet! Jeg hadde en gang anledning til å observere ham på nært hold på et valgkamparrangement i Ålesund, og ble slått av hvor god han er til å snakke med vanlige folk, det amerikanerne kaller «pressing the flesh». «Jo-o-nas!» ropte de kvinnelige studentene ved høyskolen. «Kom til oss!» Det er kanskje mest i Groruddalen det skaper problemer at Arbeiderpartiets leder er en mangemillionær som kan snakke fransk.
Overskriften skal ikke leses som en oppfordring til å stemme på Arbeiderpartiet, men henspiller på Støres nær unike kvalifikasjoner for å håndtere den utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjonen Norge og Europa har vært i de siste årene. Fra han ble hentet inn som en av to medarbeidere i internasjonal avdeling ved Statsministerens kontor via årene som ekspedisjonssjef og statssekretær samme sted og senere utenriksminister, har han befunnet seg i begivenhetenes sentrum. Hvis en som et tankeeksperiment skulle forestille seg en annen norsk politiker i noen av scenene og episodene som beskrives i boken, ville listen fort bli veldig kort. Jens Stoltenberg? Ja, definitivt. Erna Solberg? Tvilsomt. Trond Giske??
En ting vi ikke får vite så mye om, er Støres lederegenskaper. Han gjør det meste selv, selv om det fremgår at han har sine betrodde menn her og der, som ambassadørene Torger Larsen i Berlin og Rolf Einar Fife i Brussel (EU). I regjeringen er det verre, selv om han roser samarbeidet med Senterpartiet. De mange begredelighetene knyttet til ulike statsråders pendlerleiligheter, habilitet og fusk reiser spørsmålet om Støres evne til å plukke de rette medarbeiderne. Men disse sakene vil være parenteser når historien skal skrives, mens Jonas og krigen vil bidra til å sikre Støre den plassen han fortjener.
Kjetil B. Alstadheim, Jonas og krigen: En statsminister i
krise.
Aschehoug, 2023. 352 s.
Jeg er nok litt mindre imponert over boken, forfatteren og statsministeren. Forfatteren lar seg i for stor grad bruke som mikrofonstativ. Her er ikke mye kritisk journalistikk. Og statsministeren fremstår mer som utenrikspolitisk kommentator enn som regjeringssjef. Men det er ikke uinteressant hvordan hans syn på Russland har endret seg siden 24. februar 2022. Her minner Støres utvikling om den vi kan se hos Macron. Men den vår statsminister mest synes å ville assosiere seg med, er Finlands nylig avgåtte president Sauli Niinistø, som på særdeles elegant og effektivt vis loset sitt land inn i NATO.
SvarSlettStatsminister Støres store problem er at han har Senterpartiet med seg i regjeringen. Det har blitt for mange kameler å svelge, og nå har Vedum-boblen sprukket.
SvarSlett