Nordisk krim

«Nordic Noir» har blitt et begrep når det gjelder bøker og TV-serier. På skjermen satte Danmark standarden med serier som Forbrytelsen (2007-2012) og Broen (2011-2017), mens Stieg Larsson og Jo Nesbø har solgt millionopplag av sine bøker om henholdsvis Mikael Blomqvist/Lisbeth Salander og Harry Hole. Larssons Millennium-trilogi var en sensasjon da den kom ut i 2005-2007, delvis fordi han var ukjent og bøkene ble utgitt posthumt. Nesbø er dyktig til å snekre historier, men gjentar seg selv i skildringene av Harry Hole på fylla og har en tendens til å dynge på med effekter.

Hvem har så skrevet den beste nordiske kriminalromanen? I Rødstrupe (2000) klarte Nesbø å følge prinsippet «kill your darlings», og boken er stram, spennende og original. For å finne krim av høy litterær kvalitet må vi likevel lete andre steder. Svenske Henning Mankell har gjort internasjonal suksess med sine romaner om politimannen Kurt Wallander (1991-2013), men også de er ujevne og noe repetitive. Ett skritt etter (1999) er et høydepunkt. En annen nordisk krimforfatter med et navn internasjonalt er islandske Arnaldur Indridason, også han med en politimann, Erlendur, som helt. Den første romanen i serien, Synir duftsins, kom i 1997. Erlendur har en fascinasjon for forsvunne personer, og bøkene er stemningstunge, filosofiske og svært velskrevne. Den beste boken jeg har lest av en nordisk forfatter som kan kalles en kriminalroman, er likevel Hendelser ved vann av Kerstin Ekman (1993), som ble belønnet med Nordisk råds litteraturpris. Ser vi på salgstall må vi også nevne danske Peter Høegs internasjonale megahit Frøken Smillas fornemmelse for snø, som utkom året før, men den er mer en spenningsroman, rett og slett en god, gammeldags røverhistorie.

Svenske Håkan Nesser kommer også høyt opp på listen. Han skapte seg et navn med bøkene om den tidligere politimannen van Veeteren (1993-2003), som foregår i den fiktive europeiske byen Maardam. I 2006 introduserte han en ny helt, kriminalførstebetjent Gunnar Barbarotti, i den kostelige Menneske uten hund. Nesser slår seg mer løs i Barbarotti-bøkene, som så å si har mer kjøtt på bena siden de foregår i Sverige. Den åttende og foreløpig siste, Det kom et brev fra München, ble utgitt i hjemlandet i 2023 og på norsk i år, og er en skikkelig «page-turner».

Agatha Christie kunne ikke ha gjort det bedre. Den berømte, men dødssyke, kunstneren Ludvig Rute samler sine tre søsken til julefeiring i det avsidesliggende Sillingbo midt under pandemien, tilsynelatende for å forsone seg med dem før han dør. Hans unge «livsledsagerske» er også til stede, mens to av søsknene har med seg henholdsvis kone og en datter. Ute har det snødd, slik at de i praksis er isolert.Om morgenen første juledag blir Ludvig funnet død. To verdifulle bilder er forsvunnet, men har det vært noen inntrenger? I bakgrunnen lurer en mørk hemmelighet.

Spesielt den første delen av boken er mesterlig. Her sjonglerer Nesser virtuost med fortellerperspektivet, som skifter mellom de forskjellige personene. Den samme teknikken brukes også senere, men da vekslende med en allvitende forteller. Mens andre moderne detektivhelter gjerne er forfyllede og/eller sliter med alskens demoner, jf. Hole/Wallander, fremstår Gunnar Barbarotti – til tross for navnet – som en jovial Medel-Svensson. Han har til og med med seg samboeren sin, Eva Backman, som partner også i jobben. Personene er godt tegnet, og Nesser koser seg åpenbart med sitt Mousetrap-lignende oppsett. For sikkerhets skyld slenger han på en spøkelseshistorie, også den fortalt liketil og uten sterke virkemidler. Det er det heller ikke behov for. Det kom et brev fra München er krim fra øverste hylle, fra en forfatter som behersker sitt fag.

Boken er glimrende oversatt av Elisabeth Bjørnson.

 

Håkan Nesser, Det kom et brev fra München.

Gyldendal, 2024. 368 s.