Huck og Jim, James og Huck

Ernest Hemingway sa en gang at all moderne amerikansk litteratur springer ut av Huckleberry Finn, Mark Twains roman fra 1884. I en ny roman, James (2024), gjenforteller den prisbelønte forfatteren Percival Everett Hucks historie sett med øynene til slaven Jim, som skjebnen har ført ham sammen med. I begge bøkene har Huck fingert sin egen død for å slippe unna sin forfyllede far, som mishandler ham på det groveste, mens Jim har fått nyss om at han skal selges til en by langt unna og ikke vil få med seg familien sin. Sammen driver de på en flåte nedover den veldige Mississippi, stedvis flere kilometer bred, som en metafor for reisen gjennom livet.

Huckleberry Finn

Huckleberry Finn er en oppfølger til Twains like kjente Tom Sawyer (1876). Tom Sawyer er det vi i min barndom ville kalt en guttebok, og i forfatterens eget forord ble den presentert som «intended mainly for the entertainment of boys and girls”. I Huckleberry Finn er vi fortsatt i en verden av røverhistorier og guttestreker, og Huck er en gudbenådet skrønemaker som gang på gang redder seg selv og Jim ut av kniper med sin snarrådighet og fantasi. Men denne boken har også en mørkere dimensjon. På sin reise nedover floden observerer Jim og Huck ting som kunne gått rett inn i Bestialitetens historie. Slik morer mennene seg på et lite sted de seiler forbi:

Then they’d settle back again till there was a dog-fight. There couldn’t anything wake them up all over, and make them happy all over, like a dog-fight – unless it might be putting turpentine to a stray dog and setting fire to him, or tying a tin pan to his tail and see him run himself to death.

Et annet sted ligger to familier, Shepherdson og Grangerford, i en Romeo og Julie-aktig feide som ender med at alle familiemedlemmene på begge sider til slutt blir drept. Jim og andre slaver regnes knapt som mennesker i det hele tatt. Etter hvert kommer to skruppelløse svindlere om bord på flåten, og måten de lurer penger fra vanlige folk på, vekker avsky hos Huck: «It was enough to make a body ashamed of the human race.»

Det som først og fremst gjør at Huckleberry Finn blir værende i bevisstheten etter avsluttet lesing, er den unike fortellerstemmen, der alt ses gjennom øynene til fjortenåringen Huck. Derfor blir det ekstra spennende når James forteller den samme historien fra et annet perspektiv. Tittelen er naturligvis ikke tilfeldig; bruken av det fulle navnet signaliserer at James/Jim må tas alvorlig som menneske og person, og ikke behandles som en bablende «nigger» som er noens eiendom.

James

Skjønt bablende? I Everetts versjon er slavene i virkeligheten velartikulerte og snakker grammatisk, men faller tilbake på dialekter og alskens ukurante former i sine hvite herrers nærvær for å tekkes dem og leve opp til deres forventninger. De øver på det fra barnsben av:

The children said together, «And the better they feel, the safer we are.”

“February, translate that.”

“Da mo’ betta dey feels, da mo’ safer we be.”

“Nice.”

De spiller altså et spill, der de har lært seg at det lønner seg for dem å fremstå som dumme og underlegne. For i James brettes slaveriet ut i all sin gru, med lynsjinger, voldtekter, vilkårlig pisking og så videre.

Boken er i tre deler. Den første følger i store trekk handlingen i Huckleberry Finn. I del to har Jim og Huck kommet fra hverandre, slik de også gjør i den opprinnelige historien, og Everett dikter opp en helt ny fortelling. Slutten i del tre avviker også betydelig fra Hucks versjon.

Forskyvningen i fortellerperspektiv markeres fra begynnelsen ved at James refererer til Tom og Huck som «the white boys». Senere i boken er Huck hele tiden «the boy». Vi er nå i en voksenverden der det foregår ting som Huck ikke har forutsetninger for å forstå. James er heller ingen allvitende forteller, men samtidig er han ikke en hvilken som helst slave: Han drømmer at han får besøk av John Locke og spør seg av og til om hvordan Kierkegaard ville ha reagert hvis han hadde vært i samme situasjon. Hensikten med dette er kanskje å understreke at en ikke skal skue hunden på hårene og at slavene intellektuelt sett ikke sto noe tilbake for sine herrer, men det virker litt unødvendig, ikke minst siden det tross alt var lite sannsynlig at en mann i James’ stilling skulle ha kjennskap til disse filosofene.

Bokens store tema er frihet, identitet og menneskeverd. En genial vri fra Everetts side er å la James bli engasjert som sanger i et minstrel-show, det vil si at han blir med i en trupp av hvite som sminker seg som fargede når de opptrer. Han må derfor sminkes som en hvit som spiller farget. Det kan umulig gå bra og gjør det heller ikke, men sammen med andre eksempler i boken illustrerer det at identitet, også raseidentitet, kan være en flytende størrelse.

Er det så nødvendig å ha lest Huckleberry Finn for å ha glede av James? Nei, men de som ikke har det, vil kanskje føle at historien har noen løse tråder. Det er også lettere å forstå den store oppmerksomheten Everetts bok har vakt når en vet hvilken ikonisk posisjon Huckleberry Finn har i amerikansk litteratur. James er kanskje ikke det mesterverket enkelte har villet ha det til, men er absolutt verd å lese.

  

Mark Twain, The Adventures of Huckleberry Finn. 1884. s. 165-396 i Tom Sawyer & Huckleberry Finn. Wordsworth Classics, 1992.

Percival Everett, James. Mantle, 2024. 307 s.