Ritualmord i sumpene

The New Iberia Blues er James Lee Burkes tjueandre bok med Louisiana-politimannen Dave Robicheaux i hovedrollen. Et høydepunkt erThe Tin Roof Blowdown fra 2007, som på mesterlig vis skildrer hvordan selve grunnstrukturene i det tilsynelatende velorganiserte amerikanske samfunnet kollapser som en filmkulisse i kjølvannet av orkanen Katarina. Dermed blir detektivens tradisjonelle rolle, å skape orden i kaos, enda vanskeligere. 

Årets bok holder også god standard. En skulle kanskje tro at forfatteren ville begynne å gå på tomgang så langt ut i serien, men det er det få tegn til, kanskje bortsett fra titlene (New Iberia er politidistriktet der vår helt er ansatt, og fjorårets bok het rett og slett Robicheaux). Tvert imot blir vi presentert for en spennende handling og et fargerikt persongalleri, de fleste fra samfunnets skyggeside: narkomane, prostituerte, nattklubbsangerinner, halliker og leiemordere. Voldsnivået er høyt, og leseren spares ikke for detaljene. Skal en tro dagens kriminallitteratur, gjør politiet knapt annet enn å jage perverse seriemordere; så også her. 

Som vanlig får Robicheaux hjelp av sin venn og tidligere partner Clete Purcel, nå privat­detektiv. Dialogene mellom de to er noe av det beste i boken, det vil si hvis en henger med på den mildt sagt uortodokse engelsken. Et annet pluss er naturskildringene og stemningene de skaper. Den trykkende atmosfæren i sumpområdene rundt New Orleans hviler tungt over handlingen, innimellom avbrutt av storm og torden. Spesielt vegetasjonen med alle sine lukter og farger beskrives i detalj; og vannet, enten det er havet eller bayou'ene, de sakteflytende småelvene som er karakteristiske for Mississippi-deltaet, er aldri langt unna. Robicheaux beveger seg også sjelden langt av gårde; han har dette landskapet i blodet. 

I stedet bryter utenverdenen inn, denne gangen i form av et filmteam under ledelse av regissøren Desmond Cormier, som kommer fra distriktet og som Dave har kjent siden ungdommen. Med dem kommer også drapene. Fra det første offeret dukker opp flytende på et kors, hagler det med lik, de fleste ille tilredt og dandert med symboler fra tarot-kortstokken. Handlingen er kanskje ikke alltid like sannsynlig, men antar symbolske dimensjoner der den drar seg til mot en apokalyptisk finale. Her synes jeg ikke Burke leverer helt; det ryddes opp litt for fort, og morderens motiv er langt fra overbevisende. 

Omtrent som i David Lynch's film Blue Velvet er det som om Dave og Clete beveger seg i en parallell virkelighet, en verden der ondskapen hersker. Dave, en tørrlagt Vietnam-veteran full av indre demoner, klamrer seg til de små tingene i hverdagen, som skjønnheten i solnedgangen i hagen eller å mate kjæledyrene Snuggs og Mon Tee Coon. Det som fremfor alt knytter ham til normaliteten, den verdenen de fleste av oss kjenner, er datteren Alafair, som selvfølgelig også kommer i fare. Dave og Clete er også voldsmenn, men er samtidig riddere av en høyere moral, et slags siste håp i et fordreid univers. Aller mest er det kanskje Daves fortellerstemme, der han prøver å få bitene til å passe sammen og skille mellom ekte og falskt, godt og ondt, som gjør disse bøkene til god lesning.

 

James Lee Burke, The New Iberia Blues.

Orion, 2019.

447 s.