Romerbrev

Den amerikanske forfatteren John Williams er et eksempel på at kvalitet kommer til sin rett til slutt. Da Stoner utkom i 1965, solgte den mindre enn 2000 eksemplarer. En rekke nyutgivelser og oversettelser senere regnes den som en moderne klassiker. Augustus (1972) ble bedre mottatt, men har heller ikke vært kjent blant det lesende publikum før relativt nylig. Bøkene kom på norsk i henholdsvis 2014 og 2016.

Augustus er historien om hvordan den attenårige Gaius Octavius godtar byrden som blir lagt på hans skuldre ved onkelen Julius Caesars død og blir Romerrikets keiser. Det krever år med blodige utrenskninger og borgerkrig, der maktkampen med den modige, men uvørne Marcus Antonius står sentralt. Så følger en lang periode med stabilitet, velstand og frihet. Hensynet til rikets vel dikterer hele tiden Augustus' handlinger, også når det gjelder hans egen familie. Allianser besegles med ekteskap, som like raskt kan ende i summariske skilsmisser når alliansene skifter. Dette får ikke minst hans datter Julia erfare. Hun står sentralt i del to av boken, der hun realiserer seg selv, men må betale en høy pris når det politiske spillet krever det.

Roma er i det hele tatt ikke for amatører. Slik beskrives det av Augustus' venn Maecenas (navnet har senere gitt opphav til ordet "mesen"):

"What you seem so unwilling to accept, even now, is that the ideals which supported the old Republic had no correspondence to the fact of the old Republic; that the glorious word concealed the deed of horror; that the appearance of tradition and order cloaked the reality of corruption and chaos; that the call to liberty and freedom closed the minds, even of those who called, to the facts of privation, suppression and sanctioned murder."

Historien fortelles gjennom et puslespill av brev, dagboksnotater, memoarer, krigsordrer, vedtak i senatet m.m. Persongalleriet er stort, men etter hvert avtegner hovedpersonene seg tydelig: Augustus selv, hans familie, politiske motstandere og ikke minst ungdomsvennene Maecenas og Agrippa. Den første presederer over Roma under keiserens mange fravær, den andre er hærføreren som aldri svikter. Det er nærliggende å sammenligne med Robert Harris' Cicero-trilogi (Imperium, 2006, Lustrum, 2009, Dictator, 2015), som handler om noen av de samme begivenhetene og personene. Begge verkene gir et levende inntrykk av livet i Roma i århundret før og rundt Kristi fødsel, særlig blant eliten. Rammen for begge er tidens store politiske begivenheter, med mordet på Cæsar som et dramatisk høydepunkt. Begge viser oss hovedpersonen gjennom andres øyne, men mens Williams bygger opp handlingen indirekte, lar Harris den formidle gjennom øynene til en slave, Tiro, som følger Cicero til alle tider. Dette gjør at Cicero som person, med alle sine svakheter, nykker og trekk av forfengelighet, men også generøsitet, stoisk ro og ikke minst retorisk briljans, kommer nærmere leseren enn Augustus gjør i Williams' bok. Williams' Augustus er først og fremst realpolitikeren, styrt av plikt overfor noe som er større enn ham selv, selv om hans menneskelige sider også kommer fram, hovedsakelig i korte, fint tegnede glimt. Først mot slutten kommer han for alvor til orde i en tilbakeskuende monolog, også den i brevs form.

Hvor mye kan vi forstå av fortidens mennesker? Det er skrevet bindsterke verk om Romerrikets historie basert på et rikt arkeologisk og skriftlig kildemateriale. Skjønnlitteraturen gir oss en annen sannhet, følelsenes sannhet. Sigrid Undset mente som kjent at "menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager". Det kan diskuteres, men gjennom å introdusere et subjektivt element kan historiske romaner bringe oss nærmere en forståelse av hvem våre forfedre var og hvorfor de handlet som de gjorde. Augustus er et mesterlig eksempel.

 

 

Williams, John. Augustus: A novel.

1972. Vintage Classics 2003, 317 s.