Den store og den lille historien

Undertegnede har med noen avbrudd vært ansatt i Kunnskapsdepartementet, som en av dagens to bøker handler om, siden 1996. Under ett av avbruddene hadde jeg overordnet ansvar for Statens lærerkurs, som er tema for den andre. Her er jeg også nevnt flere ganger. Disse bøkene er derfor lest med et blikk innenfra.

Kim Helsvigs Reform og rutine: Kunnskapsdepartementets historie (1945-2017) er et bestillingsverk, skrevet i nært samarbeid med departementet som oppdragsgiver. Det har influert på resultatet, særlig når det gjelder beskrivelsen av den nyeste perioden, der fremstillingen farges av at han later til å lene seg tungt på et begrenset antall informanter. Samtidig fremstår boken som solid og velskrevet. Utviklingen fra etableringen av "1. Departement" i 1814 frem til 1945 er effektivt skissert, med vekt på den faglige detaljstyringen som skilte det som etter hvert ble hetende Undervisningsdepartementet fra resten av statsforvaltningen, der jussutdannede embedsmenn sto for en mer tilbaketrukken styringsmodell. Også de sakkyndige rådenes vekst og fall som ikke bare rådgivende, men sentrale i politikkutformingen, er godt skildret.

Helsvig er influert av Rune Slagstads monumentalverk De nasjonale strateger (1998) i vektleggingen av enkeltpersoner som endringsagenter. I hans fortelling heter strategene Helge Sivertsen, Gudmund Hernes, Kristin Clemet og Trond Fevolden. Sivertsen var mangeårig statssekretær og statsråd i departementet og iverksatte en rekke dyptgripende reformer for å realisere sin visjon om et enhetlig utdanningssystem som skulle skape "det sosialistiske kulturmenneske". Hovedinstrumentet var lærerutdanning, og Sivertsens faglige våpendrager var sosialpedagogen Eva Nordland. Stoffet er kjent, men det er likevel fascinerende å lese Helsvigs fremstilling av en utvikling som kulminerte i enhetsskolen, allmennlæreren og formuleringen i mønsterplanen for skolen fra 1974 om at "Kravet om tilegnelse av kunnskaper og ferdigheter vil lett komme til å føles som et press både for elever og lærere". Et større og dristigere forsøk på "social engineering" har knapt vært iverksatt i Norge. Senere er mye av det reversert, men debatten om vektlegging av henholdsvis faglig kunnskap og personlig utvikling i skolen pågår fortsatt.

Helge Sivertsens politiske virke favnet for øvrig langt videre. Det faller utenfor rammen av Helsvigs prosjekt, men det kan nevnes at han hadde en hånd med i etableringen av blant annet Statens filmsentral, Riksteatret, Norsk bygdekino, Riksgalleriet, Norsk kulturfond, Norsk kulturråd, Studentsamskipnaden i Oslo, Statens lånekasse for utdanning, Statens ungdomsråd, Statens stipendråd og Norsk språkråd. I Olav Njølstads biografi om Jens Christian Hauge fortelles det hvordan de to møttes på nasjonalt skolefriidrettsstevne i 1931, der Sivertsen alene utgjorde laget til Orkdal landsgymnas, som ble nummer fire i lagkonkurransen. Grunnen til at det ikke gikk enda bedre, var at han ikke kunne delta i stafettene. Sivertsen var to ganger norgesmester i diskos og deltok i OL i 1936.

Helsvigs andre strateg, Gudmund Hernes, reformerte den videregående skolen gjennom Reform 94, innførte skolestart for seksåringer (R-97) og sto bak dyptgripende endringer i høyere utdanning, manifestert i høyskolereformen i 1994 og ny lov om universiteter og høyskoler i 1995. Den første slo sammen 98 regionale høyskoler til 26 statlige (ikke statlige til regionale slik Helsvig skriver), den andre la for første gang alle de høyere utdanningsinstitusjonene under én lov. Helsvig kunne lagt større vekt på denne begynnende utviskingen av skillet mellom universiteter og høyskoler, som hadde vært et viktig tema i norsk utdanningspolitisk debatt helt fra opprettelsen av de første distriktshøyskolene rundt 1970. Tilsvarende nevner han ikke strukturreformen fra 2015 eller utvalgsarbeidet den bygde på, Stjernø-utvalgets NOU 2008:3 Sett under ett. Det er riktignok ikke sektorens historie han skriver, men utviklingen i institusjonslandskapet har hatt stor betydning for departementets interne organisering og arbeidsformer.

Blant statsrådsstrategene hadde også Jon Lilletun fortjent en større rolle. Mens Hernes' modell var basert på et sterkt sentralstyrende departement, var Lilletun den ideologiske inspiratoren og forløperen for den storstilte delegeringen av myndighet til universitetene og høyskolene gjennom Kvalitetsreformen i 2002, forberedt av Mjøs-utvalget, som han nedsatte. Et departement som på det meste behandlet mer enn 100 000 enkeltsaker i året, kunne dermed gå over til en mer overordnet og strategisk styringsform. Kristin Clemet får derimot fortjent ære for den internasjonale vendingen i politikken etter årtusenskiftet som Helsvig korrekt identifiserer.

Trond Fevolden var departementsråd fra 1992 til 2016 og tillegges stor betydning for departementets utvikling i perioden i Helsvigs fremstilling, inkludert ansvaret for innføring av mål- og resultatstyring. Etter min mening er dette overdrevet. I politikken for høyere utdanning hadde Fevolden for eksempel lite å stille opp mot en faglig topptung universitets- og høyskoleavdeling. Mål- og resultatstyringen i denne delen av utdanningssystemet er heller ikke entydig; i realiteten styres universitetene og høyskolene etter en hybridmodell der departementet i mange tilfeller fortsatt gir dem direkte instruks i små og store saker. Å si at styrene etter Kvalitetsreformen "var dominert av eksterne representanter og administrativt ansatte" blir direkte feil, da langt de fleste fulgte lovens hovedmodell med en valgt rektor som leder for et styre der de faglig ansatte hadde flertall sammen med studentene.

Tilsvarende overdrives protestene mot reformen. Visst var det proteststemmer, og spesielt Aftenposten ga dem stor plass, men de var ikke representative. Jeg var selv til stede under høringen i Stortingets Kirke-, utdannings- og forskningskomité der reformen fikk massiv oppslutning fra institusjonenes, de ansattes og studentenes organisasjoner. I stedet kunne Helsvig gjerne referert utsagnet fra den første styrelederen i det sammenslåtte Universitets- og høgskolerådet, rektor Tove Bull ved Universitetet i Tromsø, om at det var på tide at ansatte ved universitetene og høyskolene sluttet å betrakte styrevedtak som interessante meningsytringer.

Helt mot slutten refererer Helsvig til Øyvind Østeruds kommentarer høsten 2017 om at internasjonaliseringen av norsk høyere utdanning og forskning kan ha gått for langt, og spekulerer i at satsingen på universiteter og høyskoler som selve motoren i den økonomiske, sosiale og kulturelle utviklingen både i Norge og andre land kan ha kulminert. Dette blir spekulasjoner som det er vanskelig å se at det er dekning for.

Aanund Tveitås Statens lærerkurs 1962 – 2002: Fra begynnelsen til slutten – minner er som tittelen sier en personlig beretning, samtidig som den er med på å kaste lys over utviklingen av norsk skole og lærerutdanning. Statens lærerkurs (SL) hadde som oppgave å fordele midler til kursarrangører, informere om tilbudene, ta opp deltakere mv., men tok i mange tilfeller også initiativ til tilbud på områder der det var behov for det. SL kartla også regelmessig lærernes kompetanse i de fagene de underviste i, og hadde i det hele tatt et unikt nettverk på grasrota i både skole og lærerutdanning. Tveitå er ikke nevnt i Helsvigs bok, men som kontorsjef for SL gjennom mange år spilte han en viktig rolle i reformene i perioden. Ikke minst sto den lille, men effektive virksomheten han ledet sentralt i å gi landets lærere den kompetansen de trengte i forbindelse med innføringen av den niårige skolen. Skjønt liten? Administrasjonen var liten, men i et gitt år kunne det delta over 10 000 lærere på kursene, og budsjettet overskred på det meste femti millioner kroner.

Ikke unaturlig opplever Tveitå nedleggelsen av SL som et nederlag, noe som preger fremstillingen. Som Helsvig er han personorientert, om enn mer på mikronivå. Først og fremst er han opptatt av å gi ros til dem han mener fortjener det – og omvendt – og han unnstår seg ikke for å dele ut karakteristikker enten det gjelder statsråder eller andre. Perspektivet er hele tiden hva de har betydd for lærerkursene. Slik sett har boken begrenset interesse for et større publikum, og er heller ikke skrevet med et slikt publikum for øye.

For Tveitå er departementet først og fremst oppdragsgiver for lærerkursene. Han beskriver en utvikling fra en arbeidsform der personlige kontakter var viktige til et mer formalisert, byråkratisk og i siste instans fremmedgjørende regime. Et vendepunkt for ham personlig er da adgangskortet hans plutselig blir inndratt uten forvarsel. I debatten om fag kontra pedagogikk i skole og lærerutdanning er han fagenes ridder. "Det var nok pedagoger som hadde bestemt den nye ordningen" er en typisk formulering når det er noe han er misfornøyd med.

Til en viss grad fremstår Tveitå som en stemme fra en annen tid. Da han begynner i Statens lærerkurs, er "det beste med den nye jobben . . . at jeg fikk et par flinke og greie damer å samarbeide med". Mens Helsvig beskriver samfunnsviternes og økonomenes inntog i departementet, er statsvitenskap for Tveitå "en utdanning jeg aldri så noe behov for". Noen ganger lar han følelsene løpe av med seg. Han makter likevel det Helsvigs bok ikke klarer: å gi stemme til dem som faktisk gjør jobben, som setter ut i livet stadig nye politiske vedtak og håndterer den daglige strømmen av praktiske oppgaver som følger av dem. Slik blir den lille historien et verdifullt supplement til den store.

 

Kim Helsvig, Reform og rutine: Kunnskapsdepartementets historie (1945-2017).

Pax, 2017. 317 s.

Aanund Tveitå, Statens lærerkurs 1962 – 2002: Fra begynnelsen til slutten – minner.

Portal, 2017. 163 s.