Tegnede liv

Tegneserien har for lengst tatt skrittet fra populærulturelt uttrykk til etablert seriøs sjanger. Da Time valgte ut de hundre beste engelskspråklige romanene 1923-2005, var Alan Moore og Dave Gibbons' Watchmen (1986-87) med på listen. Andre kjente prisvinnende serier inkluderer Maus (1980-91) av Art Spigelman og  Persepolis (2000-2003) av Marjane Satrapi. I Norge fikk Jason (Jon Arne Sæterøy) Brageprisen i 2005 for La meg vise deg noe… og har gjort betydelig suksess også i utlandet med sine tause dyrefigurer.

En av tegneseriens fortrinn er evnen til å formidle informasjon effektivt. I tillegg kan den bringe inn overraskende perspektiver (i bokstavelig forstand), brekke opp gangen i fortellingen ved å avvike fra det vanlige rutemønsteret og bruke siden på et utall kreative måter. Lignende effekter kan til en viss grad skapes også med tekst, men det er krevende og risikerer at leserne faller av underveis. Tegneserien kan derimot trekke nye lesere til uventede emner.

For eksempel er det tvilsomt om en tradisjonell biografi om en teoretisk fysiker ville nådd første plass på New York Times' bestselgerliste, slik Feynman av Jim Ottaviani og Leland Myrick gjorde da den kom ut i 2011 (se blogginnlegg 17.12.17 for en nærmere omtale av hovedpersonen). Begynnelsen illustrerer godt tegneseriens muligheter: Første bilde viser et ventende auditorium, som i en film eller et TV-program, før Richard Feynman skrider inn og kaster seg ut i en av sine berømte forelesninger. Dermed er vi in medias res. Forfatterne lar for det meste Feynman selv komme til orde både her og senere i boken. Dette er et godt grep, samtidig som de på denne måten lurer inn nok avansert fysikk til at vi får et inntrykk av de store spørsmålene han beskjeftiget seg med. Men de går også ganske kronologisk gjennom livet hans: Etter at scenen er satt, hopper vi tilbake til barndommen, der faren ble en viktig inspirasjonskilde for en aldri hvilende nysgjerrighet, og videre til en lang og lysende karriere som ikke skal beskrives på nytt her.

Feynman er en fullverdig biografi som bygger på et stort skriftlig og muntlig kildemateriale, behørig henvist til i et vedlegg. Tegnestilen er enkel, men tilstrekkelig variert til å holde på oppmerksomheten i 250 sider. Dette er både god litteratur og god folkeopplysning.

Også Jeg, Arne Næss (2001) av Ola A. Hegdal og Tore Strand Olsen handler om en akademiker som syslet med nokså esoteriske problemstillinger, denne gangen filosofiske. Næss er fortsatt Norges yngste professor gjennom tidene, men like kjent som fjellklatrer og for sine mange eksentriske påfunn..Boken ble til etter initiativ av hans tredje kone Kit-Fai og er full av elleville innfall som formodentlig er helt i hans ånd: Superrotta som kommer flyvende inn fra tid til annen refererer både til vennen Peter Wessel Zapfes Schopenhauerske livsanskuelse, forsøk Næss var involvert i på Berkeley og tegneseriehelten (!) Supermann, som gjorde sin debut på samme tid. Et annet sted må Næss slåss med sin egen "panzerkarakter", og han raper stadig så det ljomer mellom fjellene, bokstavelig talt. Tegningene er tilsvarende fantasifulle, streken bred og sikker, og knapt to sider har lik layout.

Jeg, Arne Næss beskriver solsiden av Næss' lange og begivenhetsrike liv. Det var neppe like sjarmerende for andre å fryse på Tvergastein og spise blodpudding dag ut og dag inn fra restlageret han hadde kjøpt opp. Han var født med sølvskje i munnen, og familien fortsatte å sponse ham senere i livet samtidig som han utviklet dypøkologien, der en av grunnsetningene er at menneskene må forbruke mindre for ikke å overbelaste klodens ressurser. Hvordan det gikk med konene og barna i kjølvannet av to havarerte ekteskap, får vi heller ikke vite mye om. Alt i alt er likevel dette et overflødighetshorn av en bok som herved anbefales på det varmeste.

Gulosten: Liv i helvete (2015) av Kristian Krohg-Sørensen beveger seg i et annet univers. Det er det første av tre planlagte hefter om Johannes S. Andersen (1898-1970), i en annen nylig utkommet biografi kalt Norges farligste forbryter i mellomkrigstiden. I et samarbeid med Oslo Sporveier har Krogh-Sørensen for øvrig utgitt tre hefter om trikken, T-banen og sporveisbussene i hovedstaden, og i 2017 utga han en tegnet versjon av historien om den russiske revolusjon.

Johannes Andersen med tilnavnet "Gulosten" var Bastøygutten som prøvde å leve et ærlig liv, men havnet på skråplanet i de økonomiske krisetidene etter Første verdenskrig. Gulosten atskiller seg fra de to andre bøkene ved at den er mer fiksjonalisert, det vil si at den inneholder detaljer som forfatteren umulig kan vite noe om. Slik sett ligger den nærmere en roman om en historisk person enn en biografi i streng forstand, i og med at vekten ligger mer på å fortelle en historie enn å presentere fakta. Det gjør Krohg-Sørensen godt. For alle som har sett filmen Kongen av Bastøy vil de umenneskelige forholdene på forbedringsanstalten være lett gjenkjennelige. "Gulosten" kommer seg imidlertid vekk, muligens som resultat av et anfall av dårlig samvittighet hos bestyreren, og får hyre på en båt til Amerika. Så kommer krigen og jobbetiden, han går i land, stifter familie i en alder av 17 år og som den arbeidskaren han er, klarer han seg bra. Men etter hvert går det altså nedover, uten at mer skal røpes her. Krohg-Sørensens tegnestil kler stoffet, med effektiv bruk av skyggelegging og mørke flater. Tegningene er detaljerte og makter å formidle både tidskoloritt og stemning. Det blir spennende å følge "Gulosten" videre.

 

Jim Ottaviani og Leland Myrick. Feynman.

First Second, 2011. 266 s.

 

Ola A. Hegdal og Tore Strand Olsen. Jeg, Arne Næss.

Kagge Forlag, 2010 (2001). 96 s.

 

Kristian Krohg-Sørensen. Gulosten: Liv i Helvete. 1914-1921.

No Comprendo, 2015. 96 s.