Bulgakovs mesterverk
Litteraturhistorien inneholder mange eksempler på nærmest heltemodig
besluttsomhet og karakterstyrke. I 1835 hadde Thomas Carlyle skrevet ferdig
første bind av sitt storverk om Den franske revolusjon og ba vennen John Stuart
Mill om å se på manuskriptet. Mills hushjelp trodde imidlertid papirbunken var søppel
og brente alt sammen i peisen. Etter en natts desperasjon satte Carlyle seg ned
og skrev boken på nytt etter hukommelsen. Den har aldri vært ute av sirkulasjon
siden den omsider kom ut i 1837.
Michail Bulgakovs historie er ikke like dramatisk, men noe av det mest imponerende med Mesteren og Margarita er hvordan han arbeidet med den gjennom tolv år, med stadig nye revisjoner, i full visshet om at han aldri ville få den publisert. Bulgakovs tidligere verker hadde vakt uønsket oppmerksomhet, og selv om en telefonsamtale med selveste Stalin sikret ham mulighet til å skrive, fikk han knapt gitt ut noe. Da han døde i 1940, skal hans siste ord ha vært: "De må få vite om den!" Men det skulle gå lang tid før verden fikk vite om Mesteren og Margarita; romanen kom først ut i Sovjetunionen i 1973, etter at magasinet Moskva hadde trykket en sensurert utgave i 1966-67 som raskt ble oversatt til mange språk.
Sensuren er forståelig. Mesteren og Margarita er blant mye annet en sviende satire over sovjetstaten i alminnelighet og dens intellektuelle elite i særdeleshet, i boken representert ved Moskvas forfatterforening, Massolit. De første kapitlene er kostelige. Boken starter med at Berlioz, formann i forfatterforeningen, belærer den unge poeten Ivan Bezdomnyj ("Hjemløs") om hvorfor et dikt han har skrevet om Jesus, ikke kan antas. Diktet er riktignok kritisk, men det impliserer at Jesus faktisk har eksistert, noe som selvsagt er utillatelig. Inn på scenen trer en mystisk fremmed som hevder å ha vært til stede da Jesus ble fremført for Pontius Pilatus og dømt til døden nesten to tusen år tidligere; altså har han eksistert. Den fremmede presenterer seg som Woland, magiker, og spår i neste øyeblikk at Berlioz vil falle under trikken samme kveld. Våre venner tror naturligvis at han er gal, men da Berlioz går for å ringe etter hjelp og ganske riktig faller under trikken, demrer det for Ivan hvem de har å gjøre med. Han tar opp jakten på Woland, som nå ledsages at en høy, tynn mann i rutete dress og en enorm svart katt, og prøver underveis opphisset å forklare andre, herunder forfatterkolleger som mesker seg i Massolits restaurant, hva som har skjedd. Resultatet blir at han havner på sinnssykehus.
Her blir han kjent med en annen pasient, "Mesteren", som er innlagt fordi han har skrevet en bok om nettopp Pilatus. Og plutselig er vi tilbake i Jerusalem ("Jersjalaim") i romertiden, i en serie kapitler som er innvevd i hovedhandlingen. De forteller om hvordan Pilatus avhører en viss Jesjua Ha-Notsri, forstår at han står overfor sitt livs viktigste valg, men likevel gir etter for ønsket fra jødenes yppersteprest Kaifa om å la Jesjua henrette og la morderen Bar-rabban gå fri. Mens disse kapitlene er skrevet i en detaljert realistisk stil, er stilen i hoveddelen av boken burlesk, satirisk og full av overnaturlige hendelser (i den russiske TV-serien fra 2005, som også ble vist på NRK, er dette elegant løst ved at episodene med Pilatus er i farger, mens samtidshandlingen foregår i svart/hvitt). Sentralt i samtidshandlingen står Margarita, Mesterens elskerinne, som inngår en pakt med Djevelen for å få satt sin elskede fri.
Begivenhetene som Djevelen og hans følgesvenner steller i stand i 1930-årenes Moskva avslører gang på gang ikke bare borgernes narraktighet, selvtilfredshet og grådighet, men hvordan selve systemet oppfordrer til bakvaskelser, angiveri og korrupsjon. Hvordan det går videre, skal ikke røpes her. Et av bokens mange temaer er mennekets hybris eller overmot, som i sovjetsamfunnet blant annet viste seg ved at de trodde de kunne avskaffe det overnaturlige. Wolands og hans følgesvenners mange ofre i boken får som fortjent, mens Margarita, sterk, modig og sann, blir belønnet.
Boken er mesterlig oversatt av Erik Egeberg, som i et etterord også veileder leseren gjennom noen av de mange bibelske, litteære og kulturelle referansene den inneholder. Faust-motivet er åpenbart. En mer uventet, men umiddelbart slående, sammenligning er med Greven av Monte Christo, også en nærmest mytologisk hevnerskikkelse som sørger for at synderne ubønnhørlig får sin straff.
Mesteren og Margarita baler med dype metafysiske spørsmål: "Hva skulle du og din godhet gjøre hvis det onde ikke hadde eksistert?" spør Woland et sted. Samtidig henfaller den nærmest til slapstick i skildringen av de mange merkelige begivenhetene som finner sted i Moskva. Den er en rik og kompleks roman, og en av de sjeldne bøkene som en som leser ønsker at aldri skal ta slutt.
Michail Bulgakov. Mesteren
og Margarita.
Oversatt og med et etterord av Erik Egeberg.
Michail Bulgakovs historie er ikke like dramatisk, men noe av det mest imponerende med Mesteren og Margarita er hvordan han arbeidet med den gjennom tolv år, med stadig nye revisjoner, i full visshet om at han aldri ville få den publisert. Bulgakovs tidligere verker hadde vakt uønsket oppmerksomhet, og selv om en telefonsamtale med selveste Stalin sikret ham mulighet til å skrive, fikk han knapt gitt ut noe. Da han døde i 1940, skal hans siste ord ha vært: "De må få vite om den!" Men det skulle gå lang tid før verden fikk vite om Mesteren og Margarita; romanen kom først ut i Sovjetunionen i 1973, etter at magasinet Moskva hadde trykket en sensurert utgave i 1966-67 som raskt ble oversatt til mange språk.
Sensuren er forståelig. Mesteren og Margarita er blant mye annet en sviende satire over sovjetstaten i alminnelighet og dens intellektuelle elite i særdeleshet, i boken representert ved Moskvas forfatterforening, Massolit. De første kapitlene er kostelige. Boken starter med at Berlioz, formann i forfatterforeningen, belærer den unge poeten Ivan Bezdomnyj ("Hjemløs") om hvorfor et dikt han har skrevet om Jesus, ikke kan antas. Diktet er riktignok kritisk, men det impliserer at Jesus faktisk har eksistert, noe som selvsagt er utillatelig. Inn på scenen trer en mystisk fremmed som hevder å ha vært til stede da Jesus ble fremført for Pontius Pilatus og dømt til døden nesten to tusen år tidligere; altså har han eksistert. Den fremmede presenterer seg som Woland, magiker, og spår i neste øyeblikk at Berlioz vil falle under trikken samme kveld. Våre venner tror naturligvis at han er gal, men da Berlioz går for å ringe etter hjelp og ganske riktig faller under trikken, demrer det for Ivan hvem de har å gjøre med. Han tar opp jakten på Woland, som nå ledsages at en høy, tynn mann i rutete dress og en enorm svart katt, og prøver underveis opphisset å forklare andre, herunder forfatterkolleger som mesker seg i Massolits restaurant, hva som har skjedd. Resultatet blir at han havner på sinnssykehus.
Her blir han kjent med en annen pasient, "Mesteren", som er innlagt fordi han har skrevet en bok om nettopp Pilatus. Og plutselig er vi tilbake i Jerusalem ("Jersjalaim") i romertiden, i en serie kapitler som er innvevd i hovedhandlingen. De forteller om hvordan Pilatus avhører en viss Jesjua Ha-Notsri, forstår at han står overfor sitt livs viktigste valg, men likevel gir etter for ønsket fra jødenes yppersteprest Kaifa om å la Jesjua henrette og la morderen Bar-rabban gå fri. Mens disse kapitlene er skrevet i en detaljert realistisk stil, er stilen i hoveddelen av boken burlesk, satirisk og full av overnaturlige hendelser (i den russiske TV-serien fra 2005, som også ble vist på NRK, er dette elegant løst ved at episodene med Pilatus er i farger, mens samtidshandlingen foregår i svart/hvitt). Sentralt i samtidshandlingen står Margarita, Mesterens elskerinne, som inngår en pakt med Djevelen for å få satt sin elskede fri.
Begivenhetene som Djevelen og hans følgesvenner steller i stand i 1930-årenes Moskva avslører gang på gang ikke bare borgernes narraktighet, selvtilfredshet og grådighet, men hvordan selve systemet oppfordrer til bakvaskelser, angiveri og korrupsjon. Hvordan det går videre, skal ikke røpes her. Et av bokens mange temaer er mennekets hybris eller overmot, som i sovjetsamfunnet blant annet viste seg ved at de trodde de kunne avskaffe det overnaturlige. Wolands og hans følgesvenners mange ofre i boken får som fortjent, mens Margarita, sterk, modig og sann, blir belønnet.
Boken er mesterlig oversatt av Erik Egeberg, som i et etterord også veileder leseren gjennom noen av de mange bibelske, litteære og kulturelle referansene den inneholder. Faust-motivet er åpenbart. En mer uventet, men umiddelbart slående, sammenligning er med Greven av Monte Christo, også en nærmest mytologisk hevnerskikkelse som sørger for at synderne ubønnhørlig får sin straff.
Mesteren og Margarita baler med dype metafysiske spørsmål: "Hva skulle du og din godhet gjøre hvis det onde ikke hadde eksistert?" spør Woland et sted. Samtidig henfaller den nærmest til slapstick i skildringen av de mange merkelige begivenhetene som finner sted i Moskva. Den er en rik og kompleks roman, og en av de sjeldne bøkene som en som leser ønsker at aldri skal ta slutt.
Oversatt og med et etterord av Erik Egeberg.
Document, 1995. 461 s.
Kommentarer
Legg inn en kommentar