Klok manns tale

I anledning Kåre Willochs nittiårsdag har Cappelen Damm invitert ham og Torbjørn Røe Isaksen til en politisk samtale i bokform. Den er strukturert rundt noen overordnede temaer og foregår på den måten at Isaksen spør, gjerne basert på noen innledende betraktninger, og Willoch svarer. Så får diskusjonen  utvikle seg fritt. Det som gjør den spennende, er for det første aldersforskjellen på nokså nøyaktig femti år og den forskjellen i erfaring den fører med seg. Naturlig nok står Willochs erfaringer i sentrum, og det er han som er hovedpersonen i boken. For det andre løfter Isaksens brede idehistoriske orientering og innfallsvinkel samtalen til et nivå langt ut over hverdagspolitikken. Han fremstår hele tiden som spørrende og nyansert, mens Willoch er mer skråsikker, selv om han er mildnet av alderen. For ham er den økonomiske politikken grunnlaget for samfunnsutviklingen, og han er fortsatt overbevist om at konservatismen – slik han definerer den - er den eneste farbare vei. Mens Isaksen tar utgangspunkt i ideer, er Willoch praktikeren. Hans berømte formuleringsevne setter en ytterligere spiss på samtalene.

Willoch er svakest når samtalen dreier seg om  norsk politikk. Selv om Arbeiderpartiet siden 1980-tallet ifølge ham har tatt etter Høyre i den økonomiske politikken (eller som Jan P. Syse i sin tid uttrykte det, «stjal klærne våre mens vi var ute og badet»), ville det være «sterkt skadelig» om de skulle komme til makten igjen. I disse delene er han generell og ofte springende, og Isaksen må stadig hale samtalen tilbake på sporet. Selvkritisk er Willoch først når det kommer til utenrikspolitikken, der han mener at særlig Vestens politikk i Midt-Østen, også i hans egen tid som statsminister, har vært feilslått. I ettertid er han også kritisk til krigen i Vietnam, men da først og fremst til metodene som ble brukt; han synes å mene at selve krigen var velbegrunnet. Her er et eksempel på hvordan han ser utviklingen videre:

«Jeg ser grunner til bekymring over verdensutviklingen og mangelen på forståelse for at det ikke er slik at den vestlige verden kan bevare sin politiske og økonomiske posisjon, men må arbeide for gjensidig forståelse og likeverd. Vi går inn i en tid hvor andre makter, andre politiske holdninger, i noen grad også andre religioner, får langt større innflytelse enn de har hatt hittil.»

Det er fortsatt mange av dagens aktive politikere som ikke har tenkt denne tanken, i alle fall ikke fullt ut.

Et annet område der Willoch har markert seg med nye meninger siden han ble pensjonist, er miljøpolitikken. Her vikler han seg imidlertid inn i en selvmotsigende argumentasjon. «Ja vel, det er overveiende sannsynlig at økonomisk vekst øker risikoen for økte utslipp,» sier han et sted, men det er likevel fortsatt vekst som skal hjelpe oss å løse problemene. Det mener for øvrig også Isaksen. Willoch fremstår her som nærmest naiv i sin tro på at markedet kan løse problemene bare insentivene er riktige.

Som nevnt slår Willoch til med noen herlige formuleringer. «Naiviteten feiret vidtfavnende triumfer,» sier han for eksempel om diskusjonene rundt Lund-kommisjonen. Han er likevel nøye med å ikke trå over grensen som indikeres av bokens tittel, Alt med måte: «Jeg våger ikke å bruke de mest dekkende uttrykk her, for det er litt utenfor hva jeg synes man kan si i en hyggelig samtale,» heter det et annet sted.

Willoch viser også et sterkt engasjement for toleranse og mangfold. I det hele tatt er både han og Isaksen vel verdt å lytte til, selv for en leser som aldri har stemt Høyre og sikkert aldri kommer til å gjøre det. Boken gir et spennende sveip over norsk politikk de siste hundre årene, men det som virkelig gjør den lesverdig er formatet, rommet for refleksjon og stadig nye perspektiver, for det som litt forslitt kalles den gode samtalen. Her er det ingen klisjé. Vi skulle hatt flere slike bøker.

Torbjørn Røe Isaksen og Kåre Willoch, Alt med måte.

Cappelen Damm, 2018. 259 s.