Demokrati til salgs?
Koch Industries er USAs nest største privateide selskap med årlige inntekter på ca. 100 milliarder dollar, mer enn ti ganger så mye som Equinor, det største selskapet i Norge. Det eies av brødrene Charles og David Koch, som ifølge Forbes er nr. 8 og 9 blant verdens rikeste, hver med en formue på ca. 60 milliarder dollar, eller ca. 25 ganger så mye som Kjell Inge Røkke. I boken Dark Money fra 2016 beskriver journalisten Jane Mayer hvordan de ikke bare bruker denne rikdommen til å kjøpe seg politisk innflytelse, men med bistand fra likesinnede givere har bygd opp et nettverk av stiftelser, forskningsinstitutter, tenketanker og angivelige ideelle organisasjoner og grasrotbevegelser som truer med å undergrave det amerikanske demokratiet.
Grunnlaget for Koch Industries ble lagt av brødrenes far Fred, som slo seg opp gjennom å bygge oljeraffinerier for Stalin og Hitler på 1930-tallet. Petrokjemisk industri er fortsatt en viktig del av virksomheten, blant annet raffinering av olje fra kanadisk tjæresand. Selskapet er USAs største produsent av giftig avfall og også blant dem som slipper ut mest drivhusgasser. Det har en lang historie av konflikter med miljømyndighetene og er dømt for miljøkriminalitet en rekke ganger.
I likhet med mange andre store selskaper bruker Koch Industries millioner på lobbyvirksomhet for å skaffe seg best mulig rammebetingelser. Dette er legitimt, skjer åpent og registreres i offentlige registre. Det er imidlertid ikke det boken handler om. Den handler om hvordan brødrene – så langt som mulig i det skjulte – har brukt svimlende beløp på å finansiere organisasjoner og politikere som kjemper for blant annet kutt i offentlig sektor, reduserte skatter (særlig på kapitalinntekter) og generelt minst mulig regulering av næringslivet. Motstand mot fagorganisasjoner og minstelønn er et selvsagt element; fjerning av miljøvernbestemmelser og svekkelse av miljømyndighetene et spesielt prioritert mål. I dette inngår støtte til klimaskeptiske tenketanker og organisasjoner. I den grad de har vedkjent seg virksomheten, har de begrunnet den prinsipielt med et liberalistisk grunnsyn som går ut på at privat initiativ er bedre egnet enn en byråkratisk stat til å fremme innbyggernes velferd. Mayer dokumenterer imidlertid på overbevisende vis at målet først og fremst er å beskytte egne forretningsinteresser.
Koch-brødrene var for eksempel en viktig finansieringskilde for Tea Party-bevegelsen, som har trukket det republikanske partiet mot høyre de siste ti årene. De vant en viktig seier i 2010, da begrensningene på pengebruk i valgkamp og støtte til kandidater i praksis ble opphevet etter langvarig lobbyvirksomhet. En særlig viktig endring var at det nå ble lov å støtte organisasjoner som kjemper for bestemte saker (såkalte Political Action Committees - PACs) med ubegrensede beløp så lenge det ikke er direkte koordinert med en kandidats valgkamp. Dette førte raskt til etablering av såkalte «Super-PACs», og pengebruken eksploderte. Ikke uventet går støtten fra de superrike først og fremst til republikanerne, men også demokratiske kandidater som f.eks. Barack Obama er avhengige av rike støttespillere. Brødrene nøyer seg imidlertid ikke med å støtte det republikanske partiet, men har bygd opp sin egen politiske organisasjon med flere ansatte enn partiet har, og med en langt mer sofistikert og detaljert velgerdatabase. Ifølge Mayer har de blitt et rivaliserende maktsentrum i amerikansk politikk.
Hvordan har det kunnet komme så langt? En viktig årsak til at Koch-brødrenes virksomhet lenge gikk forholdsvis upåaktet hen, er at givere til frivillige organisasjoner under visse forutsetninger kan kreve å være anonyme. I mange tilfeller gir gavene også rett til skattefradrag. Det blir for langt å gå i detalj, men bidragene sluses gjennom et nettverk av organisasjoner som blant annet har som mål å skjule hvor de opprinnelig kommer fra. Brødrene arbeider etter en langsiktig plan der de bruker kjøpte akademikere til å legitimere sine synspunkter (dette er noe av det mest skremmende), tenketanker og lignende organisasjoner til å fremme dem og tilsynelatende spontane grasrotbevegelser til å gi dem politisk tyngde. Dette kombineres med sofistikerte markedføringsmetoder, massiv annonsering med ikke like sofistikerte angrep på motkandidater og i noen tilfeller trusler mot og forfølgelse av folk som motarbeider dem, inkludert kritiske journalister. De opererer ikke bare på nasjonalt nivå, men er også aktive i delstats- og guvernørvalg. Mayer viser f.eks. hvordan de har utnyttet et flertall i flere delstatsforsamlinger til å endre inndelingen av valgkretsene, såkalt «gerrymandering», for å sikre valg av flest mulig republikanere. Ifølge Mayer var dette en viktig årsak til at republikanerne hadde flertallet i begge kamrene i Kongressen i de to siste årene av Obamas presidentperiode. Obama og hans folk var i det hele tatt uforberedt på omfanget og effektene av milliardærenes inngripen, og langt på vei maktesløse overfor konsekvensene.
To ganger i året arrangerer Koch-brødene giverseminarer der utvalgte milliardærer inviteres til å overby hverandre i bidrag til fremme av deres felles politiske mål. Donald Trump trengte ikke brødrenes penger og gjorde narr av rivaliserende kandidater som søkte støtte fra dem. Til tross for dette hadde Koch-nettverket et budsjett for valgene i 2016 på 889 millioner dollar, nesten 8 milliarder kroner. Dark Money gjør det lettere å forstå hvordan Trump kunne bli valgt i et system der uhemmet kapitalisme har fått groteske utslag og ekstreme standpunkter har blitt stuerene. Boken er svært veldokumentert og kan bli vel detaljert for en ikke-amerikansk leser. Men den er skremmende – og deprimerende – lesning og burde vært langt mer kjent også utenfor USA.
For en kortere introduksjon til Koch-brødrene, se f.eks. https://www.rollingstone.com/politics/politics-news/inside-the-koch-brothers-toxic-empire-164403/.
Jane Mayer, Dark Money: How A Secretive Group of Billionaires Is Trying to Buy Political Cntrol in the US.
Scribe, 2016. 449 s.
Grunnlaget for Koch Industries ble lagt av brødrenes far Fred, som slo seg opp gjennom å bygge oljeraffinerier for Stalin og Hitler på 1930-tallet. Petrokjemisk industri er fortsatt en viktig del av virksomheten, blant annet raffinering av olje fra kanadisk tjæresand. Selskapet er USAs største produsent av giftig avfall og også blant dem som slipper ut mest drivhusgasser. Det har en lang historie av konflikter med miljømyndighetene og er dømt for miljøkriminalitet en rekke ganger.
I likhet med mange andre store selskaper bruker Koch Industries millioner på lobbyvirksomhet for å skaffe seg best mulig rammebetingelser. Dette er legitimt, skjer åpent og registreres i offentlige registre. Det er imidlertid ikke det boken handler om. Den handler om hvordan brødrene – så langt som mulig i det skjulte – har brukt svimlende beløp på å finansiere organisasjoner og politikere som kjemper for blant annet kutt i offentlig sektor, reduserte skatter (særlig på kapitalinntekter) og generelt minst mulig regulering av næringslivet. Motstand mot fagorganisasjoner og minstelønn er et selvsagt element; fjerning av miljøvernbestemmelser og svekkelse av miljømyndighetene et spesielt prioritert mål. I dette inngår støtte til klimaskeptiske tenketanker og organisasjoner. I den grad de har vedkjent seg virksomheten, har de begrunnet den prinsipielt med et liberalistisk grunnsyn som går ut på at privat initiativ er bedre egnet enn en byråkratisk stat til å fremme innbyggernes velferd. Mayer dokumenterer imidlertid på overbevisende vis at målet først og fremst er å beskytte egne forretningsinteresser.
Koch-brødrene var for eksempel en viktig finansieringskilde for Tea Party-bevegelsen, som har trukket det republikanske partiet mot høyre de siste ti årene. De vant en viktig seier i 2010, da begrensningene på pengebruk i valgkamp og støtte til kandidater i praksis ble opphevet etter langvarig lobbyvirksomhet. En særlig viktig endring var at det nå ble lov å støtte organisasjoner som kjemper for bestemte saker (såkalte Political Action Committees - PACs) med ubegrensede beløp så lenge det ikke er direkte koordinert med en kandidats valgkamp. Dette førte raskt til etablering av såkalte «Super-PACs», og pengebruken eksploderte. Ikke uventet går støtten fra de superrike først og fremst til republikanerne, men også demokratiske kandidater som f.eks. Barack Obama er avhengige av rike støttespillere. Brødrene nøyer seg imidlertid ikke med å støtte det republikanske partiet, men har bygd opp sin egen politiske organisasjon med flere ansatte enn partiet har, og med en langt mer sofistikert og detaljert velgerdatabase. Ifølge Mayer har de blitt et rivaliserende maktsentrum i amerikansk politikk.
Hvordan har det kunnet komme så langt? En viktig årsak til at Koch-brødrenes virksomhet lenge gikk forholdsvis upåaktet hen, er at givere til frivillige organisasjoner under visse forutsetninger kan kreve å være anonyme. I mange tilfeller gir gavene også rett til skattefradrag. Det blir for langt å gå i detalj, men bidragene sluses gjennom et nettverk av organisasjoner som blant annet har som mål å skjule hvor de opprinnelig kommer fra. Brødrene arbeider etter en langsiktig plan der de bruker kjøpte akademikere til å legitimere sine synspunkter (dette er noe av det mest skremmende), tenketanker og lignende organisasjoner til å fremme dem og tilsynelatende spontane grasrotbevegelser til å gi dem politisk tyngde. Dette kombineres med sofistikerte markedføringsmetoder, massiv annonsering med ikke like sofistikerte angrep på motkandidater og i noen tilfeller trusler mot og forfølgelse av folk som motarbeider dem, inkludert kritiske journalister. De opererer ikke bare på nasjonalt nivå, men er også aktive i delstats- og guvernørvalg. Mayer viser f.eks. hvordan de har utnyttet et flertall i flere delstatsforsamlinger til å endre inndelingen av valgkretsene, såkalt «gerrymandering», for å sikre valg av flest mulig republikanere. Ifølge Mayer var dette en viktig årsak til at republikanerne hadde flertallet i begge kamrene i Kongressen i de to siste årene av Obamas presidentperiode. Obama og hans folk var i det hele tatt uforberedt på omfanget og effektene av milliardærenes inngripen, og langt på vei maktesløse overfor konsekvensene.
To ganger i året arrangerer Koch-brødene giverseminarer der utvalgte milliardærer inviteres til å overby hverandre i bidrag til fremme av deres felles politiske mål. Donald Trump trengte ikke brødrenes penger og gjorde narr av rivaliserende kandidater som søkte støtte fra dem. Til tross for dette hadde Koch-nettverket et budsjett for valgene i 2016 på 889 millioner dollar, nesten 8 milliarder kroner. Dark Money gjør det lettere å forstå hvordan Trump kunne bli valgt i et system der uhemmet kapitalisme har fått groteske utslag og ekstreme standpunkter har blitt stuerene. Boken er svært veldokumentert og kan bli vel detaljert for en ikke-amerikansk leser. Men den er skremmende – og deprimerende – lesning og burde vært langt mer kjent også utenfor USA.
For en kortere introduksjon til Koch-brødrene, se f.eks. https://www.rollingstone.com/politics/politics-news/inside-the-koch-brothers-toxic-empire-164403/.
Jane Mayer, Dark Money: How A Secretive Group of Billionaires Is Trying to Buy Political Cntrol in the US.
Scribe, 2016. 449 s.
Kommentarer
Legg inn en kommentar