Meet Pete

Pete Buttigieg (uttales "but-edsj-edsj") er en svigermors drøm: toppeksamener fra Harvard og Oxford, karriere i McKinsey, borgermester i South Bend, Indiana før han fylte 30, klaversolist med det lokale symfoniorkesteret i "Rhapsody in Blue"', frivillig i Afghanistan. Til overmål har han utseendet med seg, TV-appell og en kvikk replikk, noe som utvilsomt vil komme godt med når han nå prøver å bli presidentkandidat for Det demokratiske partiet. Da han vant en nasjonal essaykonkurranse som student, var temaet en da ukjent senator fra Vermont, nå en av hans fremste rivaler i kampen om nominasjonen: Bernie Sanders. Barack Obama er et annet politisk forbilde. Buttigieg snakker sju språk i tillegg til engelsk, deriblant norsk, som han lærte seg for å kunne lese flere bøker av Erlend Loe etter å ha lest Naiv.Super. på engelsk. Et mulig hinder på veien mot Det hvite hus: Han er åpent homofil og lever i et parforhold med ektemannen Chasten. 

Det er fristende å sammenligne Buttigiegs ferske bok Shortest Way Home med Donald Trumps The Art of the Deal (se blogginnlegg 7. september 2018). Buttigieg har for det første skrevet boken selv. Mens Trump vekselvis har hevdet at faren hans var født i Tyskland og Sverige - i virkeligheten ble han født i New York - er Buttigieg faktisk sønn av en innvandrer, nærmere bestemt fra Malta. Og mens The Art of the Deal for det meste handler om hvor smart Trump har vært i forskjellige eiendomshandler, gjennomsyres Shortest Way Home av idealisme og det amerikanerne kaller community spirit. Bakteppet er hele tiden hjembyen South Bend, en gang vertsby for verdens største bilfabrikk, nå en del av rustbeltet med høy arbeidsledighet og gjennomsnittsinntekt på omtrent halvparten av den nasjonale. Og mens Trump stort sett møter andre big shots, presenterer lokalpolitikeren Buttigieg oss for en lang rekke vanlige borgere, mennesker med en historie som er relevant for budskapet han ønsker å få frem. Det gjør ikke noe at vi ikke kjenner dem og sannsynligvis glemmer de fleste ganske raskt; de blir en del av en visjon om felles verdier og hvordan vi kan skape et bedre samfunn.

Et slående trekk ved fortellingen er  den store rollen frivillig innsats spiller i USA, både i det politiske livet og i samfunnslivet mer generelt. Da Buttigieg bestemmer seg for å gå inn i politikken, må han slutte i sin godt betalte konsulentjobb og leve på oppsparte midler. Han etablerer raskt et valgkamphovedkvarter der slekt, venner, tidligere medstudenter og andre som vil ham vel, stikker innom i økende antall, noen for å gi økonomisk støtte, noen for å melde seg til å banke på dører, noen med mat. I det hele tatt gir boken et fascinerende bilde av hvordan det amerikanske demokratiet fungerer på grasrotnivå. Med sin  bakgrunn er Buttigieg i begynnelsen mest opptatt av effektivitet og målbare resultater, men etter hvert skjønner han at de seremonielle sidene av vervet, som han først betrakter som et nødvendig onde, er like viktige. Det handler om fellesskap, om å være til stede og synlig, om å gi borgerne en følelse av tilhørighet, av at noen ser dem. Lykkes det, er det god sjanse for at de vil stemme på ham neste gang også.

Men det menneskelige perspektivet stikker dypere enn som så. "Good policy, like good literature, takes personal lived experience as its starting point," skriver han et sted. "At its best, the practice of politics is about supporting people in daily life - or tearing down obstacles that get in their way." Og et annet sted: "There is nothing necessarily wrong with greatness, as an aspiration, a theme, or even as the basis of a political program. The problem, politically, is that we keep looking for greatness in the wrong places.... the most meaningful expressions of American greatness are found in the richness of everyday life."

Buttigieg skriver med stor troverdighet og må være en drøm av en borgermester. Han ble da også gjenvalgt med 80 % av stemmene i 2015 til tross for at han valgte å gå ut med sin homofile legning rett før valget. Han vitser med "name recognition" og har bygd opp en betydelig krigskasse i løpet av de første ukene som kandidat. Han påpeker at han er den første presidentkandidaten siden George H. W. Bush som har gjort krigstjeneste. Spørsmålet er likevel om dette gir et tilstrekkelig grunnlag til å ta steget fra lokal wonderboy og bygge en plattform på nasjonalt nivå. Da han stilte som kandidat til formann i Det demokratiske partiet i 2016, manglet han støtte i etablissementet og nådde ikke opp. Da John Kerry var presidentkandidat, underslo han at han snakker fransk av frykt for å bli oppfattet som elitistisk. Buttigieg snakker ikke bare fransk, men spansk, italiensk, maltesisk, arabisk, dari ("I picked up Dari on my way to Afghanistan") og altså norsk. Det er morsomt, men gir neppe så mange plusspoeng i boken i et land der 

en kongressrepresentant en gang skal ha uttalt at "If English was good enough for Jesus Christ, it sure is good enough for me."

Uansett er Buttigieg en forfriskende stemme i amerikansk politikk, og Shortest Way Home gir et godt innblikk i hva han står for og hvordan politikk drives i USA. Om han ikke når opp denne gangen, blir det neppe det siste vi hører fra ham.

Pete Buttigieg, Shortest Way Home: One Mayor's challenge and a model for America's future.

Liveright, 2019.

Kindle Edition. 352 s.