Menneske og maskin
Ian McEwan er en av Englands mest kjente forfattere takket være romaner som Atonement (2001) og On Chesil Beach (2007), begge filmet. Mange av bøkene hans er oversatt til norsk. Allerede i 1981 ga han ut et skuespill med tittelen The Imitation Game, som henspiller på den såkalte Turing-testen, designet for å skille mellom menneske og datamaskin. Det er denne testen som benyttes av Harrison Fords rollefigur Deckard i Blade Runner-filmene, og det er også tittelen på Morten Tyldums film om Alan Turing fra 2014 med Benedict Cumberbatch i hovedrollen.
Turing er på nytt sentral i McEwans bok av året, Machines Like Me. Han er geniet som formulerte prinsippene for programmerbare datamaskiner og hadde hovedæren for at de allierte klarte å knekke tyskernes koder under 2. verdenskrig. Etter krigen ble han tiltalt for homoseksualitet og satt på en ødeleggende hormonkur; i boken har han derimot fått utfolde seg fritt og står bak store fremskritt innenfor kunstig intelligens. Dette er bare ett av en rekke kontrafaktiske elementer.
Året er 1982. Den mildt retningsløse Charlie Friend gir etter for en impuls og bruker arven etter moren til å kjøpe en av de første av en ny generasjon menneskelignende roboter. Sammen med kjæresten Miranda gir han Adam, som roboten (selvfølgelig) heter, en innføring i de sosiale kodene i deres relativt grå tilværelse i bydelen Clapham i Sørvest-London. Problemet er at Adam også forelsker seg i Miranda og til og med har sex med henne (vi får vite at han er "rimelig velutstyrt" og får ereksjon ved hjelp av en pose vann skjult i venstre rumpeballe). Miranda har dessuten en mørk hemmelighet som skal bli avgjørende for utviklingen av handlingen.
Clapham er neppe tilfeldig valgt. "The man on the Clapham omnibus" er et uttrykk som benyttes i engelsk rettsvesen for å beskrive hva en typisk person ville ha gjort eller ment i en gitt situasjon (takk til min gamle lærer Patrick Chaffey). Å bringe en bokstavelig tenkende kunstig intelligens inn i denne verdenen fører naturligvis til noen morsomme situasjoner. Det at handlingen til tross for science fiction-elementene foregår ikke i fremtiden, men i en nær fortid, gir ytterligere muligheter for mer og mindre satiriske kommentarer til samfunnsutviklingen.
Sentralt i boken står likevel Adams følelser og det at han i det hele tatt er bevisst. Han representerer et nivå av kunstig intelligens som ikke er modellert etter menneskelige eksempler, men utvikler seg selv ut fra visse grunnprinsipper, på samme måte som sjakkcomputerne ikke lenger er avhengig av å mates med tidligere partier, men lærer seg spillet bare på grunnlag av reglene. Adam reflekterer over sin egen situasjon i vendinger som lyder kjente: "A self.... There are times when I think that I ought to know better what to do with it. What it's for. Sometimes it seems entirely pointless." Så hva er det som skiller ham fra et menneske?
En ting som ligger utenfor Adams rekkevidde, er snarveier, hvite løgner, å gå på akkord med sannhet og rettferdighet, uansett hva formålet måtte være. Det får store konsekvenser. Her formulerer boken et velkjent moralsk problem: Kan hensikten hellige midlet? Hva er best - en hvit løgn for ikke å såre noen, å få en voldtektsforbryter dømt gjennom falske vitnemål om nødvendig, eller alltid å si sannheten? Og i forlengelsen av det: Vil en fremtidig verden styrt av kunstig intelligens være mer moralsk enn dagens? Machines Like Me er en mangefasettert roman, en bok som maner til ettertanke. I tillegg er den en fryd å lese.
Ian McEwan, Machines Like Me.
Vintage, 2019.
Kindle edition. 309 s.
Turing er på nytt sentral i McEwans bok av året, Machines Like Me. Han er geniet som formulerte prinsippene for programmerbare datamaskiner og hadde hovedæren for at de allierte klarte å knekke tyskernes koder under 2. verdenskrig. Etter krigen ble han tiltalt for homoseksualitet og satt på en ødeleggende hormonkur; i boken har han derimot fått utfolde seg fritt og står bak store fremskritt innenfor kunstig intelligens. Dette er bare ett av en rekke kontrafaktiske elementer.
Året er 1982. Den mildt retningsløse Charlie Friend gir etter for en impuls og bruker arven etter moren til å kjøpe en av de første av en ny generasjon menneskelignende roboter. Sammen med kjæresten Miranda gir han Adam, som roboten (selvfølgelig) heter, en innføring i de sosiale kodene i deres relativt grå tilværelse i bydelen Clapham i Sørvest-London. Problemet er at Adam også forelsker seg i Miranda og til og med har sex med henne (vi får vite at han er "rimelig velutstyrt" og får ereksjon ved hjelp av en pose vann skjult i venstre rumpeballe). Miranda har dessuten en mørk hemmelighet som skal bli avgjørende for utviklingen av handlingen.
Clapham er neppe tilfeldig valgt. "The man on the Clapham omnibus" er et uttrykk som benyttes i engelsk rettsvesen for å beskrive hva en typisk person ville ha gjort eller ment i en gitt situasjon (takk til min gamle lærer Patrick Chaffey). Å bringe en bokstavelig tenkende kunstig intelligens inn i denne verdenen fører naturligvis til noen morsomme situasjoner. Det at handlingen til tross for science fiction-elementene foregår ikke i fremtiden, men i en nær fortid, gir ytterligere muligheter for mer og mindre satiriske kommentarer til samfunnsutviklingen.
Sentralt i boken står likevel Adams følelser og det at han i det hele tatt er bevisst. Han representerer et nivå av kunstig intelligens som ikke er modellert etter menneskelige eksempler, men utvikler seg selv ut fra visse grunnprinsipper, på samme måte som sjakkcomputerne ikke lenger er avhengig av å mates med tidligere partier, men lærer seg spillet bare på grunnlag av reglene. Adam reflekterer over sin egen situasjon i vendinger som lyder kjente: "A self.... There are times when I think that I ought to know better what to do with it. What it's for. Sometimes it seems entirely pointless." Så hva er det som skiller ham fra et menneske?
En ting som ligger utenfor Adams rekkevidde, er snarveier, hvite løgner, å gå på akkord med sannhet og rettferdighet, uansett hva formålet måtte være. Det får store konsekvenser. Her formulerer boken et velkjent moralsk problem: Kan hensikten hellige midlet? Hva er best - en hvit løgn for ikke å såre noen, å få en voldtektsforbryter dømt gjennom falske vitnemål om nødvendig, eller alltid å si sannheten? Og i forlengelsen av det: Vil en fremtidig verden styrt av kunstig intelligens være mer moralsk enn dagens? Machines Like Me er en mangefasettert roman, en bok som maner til ettertanke. I tillegg er den en fryd å lese.
Ian McEwan, Machines Like Me.
Vintage, 2019.
Kindle edition. 309 s.
Kommentarer
Legg inn en kommentar