Mennesket underlegger seg naturen

Mannen som elsket Sibir av Roy Jacobsen og Anneliese Pitz stiller leseren overfor to problemer. Det første har med sjanger å gjøre: Boken presenteres som en roman, men i et etterord får vi vite at den bygger på et hundre og åtti siders manuskript forfattet av en virkelig person, som også er hovedpersonen i romanen. Det gjelder den tyske naturforskeren Fritz Dörries, som tilbrakte begivenhetsrike år i til da lite kartlagte deler av det østlige Russland på slutten av 1800-tallet. Leseren får aldri vite hva som er hva: når det er virkelige hendelser som beskrives, om det er Dörries´ egne tanker vi deler eller noe Jacobsen/Pitz har diktet til. Det er lett å tenke at manuskriptet hadde stått godt på egne ben, en dagbok over en vitenskapelig reise på linje med Darwins ekspedisjon til Sør-Amerika femti år tidligere, hittil ukjent og åpenbart av stor interesse.

Det andre problemet henger sammen med det første. Det kan illustreres ved å sammenligne boken med Akira Kurosawas Oscar-belønte film Dersu Uzala (1975), som foregår i det samme området på den samme tiden, og som også bygger på en sann historie. En russisk ekspedisjon støter på jegeren Dersu av gold-folket, som også Dörries/Jacobsen/Pitz skriver om. Dersu lever i pakt med naturen og tar bare det han trenger. For ham er dyr, planter, steiner, ild, vær og vind «ljudi» (mennesker), som han har den dypeste respekt for. Alle har sin mening. Kontrasten mellom denne dypøkologiske holdningen og Dörries´ prosjekt, som går ut på å fange, drepe, katalogisere og dermed beherske, kunne knapt vært større. Dörries kan beundre skjønnheten i en sommerfugl eller føle seg liten stilt overfor det overveldende landskapet, men elsker Sibir først og fremst fordi det er så mye å «oppdage» der, og fører nøye regnskap over alle artene som blir oppkalt etter ham. Han står for det vitenskapelige fremskrittet, men til hvilken pris? Som Wordsworth sier det: «We murder to dissect.» 

Dette ville ikke ha vært så problematisk hvis teksten hadde vært presentert som Dörries´ manuskript (som ble nedskrevet i 1942), men er det i en roman utgitt i 2019. Ikke bare omfatter innsamlingsarbeidet hodeskaller av mer primitive raser - Dörries føler riktignok ubehag over det og prøver uten særlig hell å berolige representanter for de aktuelle folkeslagene med at også skaller av europeere stilles ut - han skyter også med den største selvfølgelighet mot antatte røvere, mordere og annet pakk og er aldri i tvil om at han har retten på sin side. Kort sagt den overlegne hvite (europeiske) mann. Denne viktorianske betvinger-holdningen presenteres helt uten filter. Det er som om Reisen til nattens ende aldri var skrevet.

Det er mulig dette er en urimelig innvending, siden ingen av anmeldelsene jeg har sett, inneholder tilsvarende reaksjoner. Den som kommer nærmest, er Marta Norheim i NRK, som spekulerer i at en form for veksling mellom originalmanus og utfyllende tekst ville ha åpnet for «at samtidsforfattarane kunne gje seg til kjenne med synlige refleksjonar og ikkje berre med usynleg tilrettelegging».

En annen måte å se det på er selvsagt at den nære identifikasjonen med hovedpersonen viser hvor godt Jacobsen/Pitz har diktet seg inn i stoffet og en bevissthet som var typisk for sin tid. Og som tekst fungerer boken godt. Dörries beveger seg i et landskap rikt på naturens undre, med en overflod av farger, lyder, lukter og alle slags arter fra insekter til bjørner (som det er mange av), kongeørner og ikke minst tigre. Det mangler heller ikke på spennende opplevelser og interessante menneskeskjebner, selv om vi sjelden kommer tett innpå dem. Boken er lettlest og velskrevet, som en kan vente av en forfatter av Jacobsens kaliber. Handlingen er naturlig nok litt repetitiv, ettersom Dörries og hans følgesvenner, fremfor alt broren Henry, følger årstidene i sin jakt på stadig nye arter og legger ut på stadig nye ekspedisjoner til de samme stedene. De er de rene supermenn i sitt møte med alskens farer og strabaser, delvis i ekstrem kulde. Til tross for, eller kanskje på grunn av, disse prøvelsene levde Dörries til å bli over hundre år.

Boken er illustrert med Dörries´ tegninger fra reisene, fremfor alt tegninger av sommerfugler. Igjen griper altså virkeligheten direkte inn i romanen: tegningene er ikke laget av en romanfigur, ikke av forfatter eller forlag, men av en utenforstående virkelig person. De er forbløffende og kunne ha fortjent en bok i seg selv. Bruken av bilder fra «virkeligheten», inkludert fotografier, i romaner har blitt vanlig de senere årene og har vært mye diskutert ikke minst i forbindelse med W. G. Sebalds bøker, fordi det skaper tvil om forholdet mellom bildene og teksten og dermed mellom teksten og verden utenfor. 

På tross av innvendingene ovenfor kan jeg anbefale Mannen som elsket Sibir som både interessant og lesverdig, en bok som gir kunnskap og perspektiver og samtidig er en fornøyelse å lese. Men uskylden den beskriver, er tapt; mennesket har invadert også de fjerne skogene i Øst-Russland med de konsekvensene det har fått for den nærmest paradisiske naturen som beskrives i boken. Og Dörries var med og gjorde det mulig.

Roy Jacobsen og Anneliese Pitz

Mannen som elsket Sibir

Cappelen Damm 2019. 284 s.