Familiekrønike til ettertanke

Da Guardian-journalisten Hadley Freeman ryddet på loftet etter bestemoren, fant hun en nedstøvet skoeske med brev, fotografier og andre papirer. Dette ble begynnelsen på House of Glass, en familiekrønike som i likhet med Jana Weidemans bok Piken fra Europa («Historien om en familie», 25.09.2017) fungerer som et prisme for Europas nyere historie. Bestemoren var født Sala Glahs i byen Chrzanow i det daværende Østerrike-Ungarn, nå Polen. Boken forteller historien om hvordan hun, moren og tre brødre flyktet fra fattigdom og jødeforfølgelser og skapte seg nye liv og nye identiteter, først i Paris og så, for Salas vedkommende, i New York.

Jehuda, Jakob, Sender og Sala Glahs ble født i tiåret etter forrige århundreskifte. Chrzanow, som for øvrig ligger bare 20 km fra Auschwitz, var på den tiden en jødisk by, men samtidig en kulturell og språklig smeltedigel: Søsknenes far Reuben, en omreisende symaskinselger, snakket for eksempel ikke bare polsk og yiddisch som de fleste andre i byen, men også tysk, russisk og hebraisk. Allerede før 1. Verdenskrig var jødene i Chrzanow utsatt for pogromer, som fortsatte både under og etter krigen. Boken forteller hvordan den fjortenårige Sender er altfor sint til bare å ligge i skjul. Når han kommer ut, gjenkjenner han naboer, en aktet lærer og i det hele tatt vanlige folk i byen blant mobben, Jødene var fritt vilt.

En av Freemans kjepphester er hvordan først Polen, så Frankrike, prøver å fraskrive seg ansvaret for jødeforfølgelsene ved å legge skylden på tyskerne. Hun dokumenterer hvordan myndigheter og media gradvis snur seg mot jødene, hvordan de beskyldes for å være alt fra bolsjeviker til tyske agenter, hvordan de fratas rettigheter og eiendom, hvordan Frankrike deporterte barn til konsentrasjonsleirene uten at tyskerne hadde bedt om det. Selv i smeltedigelen USA var antijødiske stemninger utbredt, og Henry Fords antisemittiske ukeavis Dearborn Independent, som var å få hos alle Ford-forhandlere, nådde et opplag på nærmere en million. Etter å ha blitt ofre for diverse forfølgelser og fornedrelser blir Glass-familien til slutt rammet av holocaust, da Jakob, som i mellomtiden har blitt til Jaques og til det siste er overbevist om at han er trygg som naturalisert franskmann, dør i Auschwitz. 

Nesten like slående som jødenes lidelser er hvordan det i denne brytningstiden var mulig å gjenskape seg selv. Søsknene ble til Henri, Jaques, Alex og Sara Glass; Saras amerikanske mann Bill fra Long Island het opprinnelig Moses Freiman og var født i jødekvarteret på Manhattans lower east side. Men den i særklasse mest spektakulære historien er den om Alex, som slo seg opp som moteskaper og senere kunsthandler og gallerist under navnet Alex Maguy, og som kjempet i Fremmedlegionen og motstandsbevegelsen samtidig som han hadde høyt plasserte venner i Vichy-regimet. Som fremmedlegionær deltok han i kampene ved Narvik; som fange på vei til en fransk mellomstasjon til Auschwitz hoppet han av et tog i fart og levde deretter i skjul i over et år; som moteskaper sysselsatte han en ung Christian Dior, som gallerist var han venn med Chagall og Picasso, ble rik og omgikkes de øverste elitene i samfunnet. Freeman er i utgangspunktet skeptisk til mange av de tilsynelatende vilt usannsynlige og selvforherligende historiene til Alex, men lykkes til sin egen overraskelse gang på gang med å dokumentere dem.

Hvorfor skal vi så interessere oss for denne familiehistorien? Det er mye å beundre og identifisere seg med hos menneskene den forteller om, men alt er ikke like interessant. Det blir mange personer å forholde seg til, og noen gjentagelser kunne vært unngått. Det som gjør den viktig, er påminnelsen om at antisemittisme er et høyst levende fenomen, og at mennesker også i dag blir diskriminert, forulempet, forfulgt og drept på grunn av hudfarge eller etnisk bakgrunn. Alle konkrete eksempler som legges på bordet gjør det vanskeligere å se bort fra eller fornekte dette. Journalisten Freeman er flink til å trekke linjen frem til uttalelser av politikere som Jeremy Corbyn og Donald Trump. Det er en skjebnens ironi at Corbyns etterfølger som Labour-leder, Keith Starmer, er gift med en jøde og oppdrar sine barn i den jødiske tro.

I tillegg kommer lyset boken kaster over Europas historie i det 20. århundre som opplevd av familien Glass. Vi trenger så mange slike historier som mulig. Få nordmenn har antakelig hørt om byen Chrzanow; jeg hadde det i hvert fall ikke. Slik sett er House of Glass nok en brikke i et puslespill som kan hjelpe oss å forstå vår egen nære fortid, og dermed oss selv, litt bedre.

Hadley Freeman, House of Glass: The story and secrets of a twentieth-century Jewish family.

4th Estate, 2020. 426 s.

Kindle edition.