Knausgårds apokalypse

Verden går av hengslene. Flokker av krabber trekker opp på land. Skremmende vesener streifer rundt i skogen. Døde som det skal tas organer fra, våkner til live på operasjonsbordet. Tre medlemmer av et black metal-band myrdes på bestialsk vis. Det er unaturlig varmt. Over det hele stiger en ny stjerne, et naturfenomen vitenskapen ikke har noen forklaring på.

Mot dette bakteppet introduserer Karl Ove Knausgård ni forskjellige jeg-personer i sin nye roman Morgenstjernen. Noen passerer bare flyktig forbi, andre kommer tilbake flere ganger og får slippe til med sine dypeste tanker om livet, en sågar i form av et innflettet essay. Noen av dem kjenner hverandre, to er mann og kone, og gradvis etableres også enkelte andre forbindelser. Det er imidlertid ingen handlingselementer som knytter alle sammen i en helhetlig fortelling, slik at boken fremstår som en samling personlige historier der mange tråder aldri blir nøstet opp.

Flere av de sentrale personene har stereotype trekk, som den rødvinsdrikkende litteraturprofessoren Arne og den bergensk brautende journalisten Jostein. Presten Kathrines historie peker direkte tilbake til Virginia Woolf og en rekke feministiske tekster om behovet for pusterom. Det er også noe klisjépreget over Josteins bedrifter etter et alkoholinntak som ville ha sendt en okse i bakken:

«- Hvordan vil du ha meg? sa hun.

For et fantastisk spørsmål å få.

- På alle fire, sa jeg.

- Ok, sa hun og stilte seg på alle fire. Da jeg gikk bak henne, så jeg speilbildet av oss på veggen over sengen. Herregud, er det der meg? tenkte jeg og vrikket meg litt framover på kne sånn at jeg kom i rett posisjon før jeg stakk stålmannen inn i henne.»

Flere av personene i Morgenstjernen har sviktet noen, enten sine egne barn eller andre under deres omsorg. Noen synes å styre mer eller mindre bevisst mot katastrofen, godt hjulpet av alkohol. Bokens hovedtema er imidlertid døden og vår oppfatning av grensen mellom liv og død. Er de døde fortsatt blant oss? I så fall på hvilken måte? Hva skjer hvis vi betrakter dødsriket som en del av den samme virkeligheten som vi lever i? I det nevnte essayet hevdes det at bevisstheten om at vi skal dø er det som definerer oss som mennesker og danner grunnlaget for vårt rasjonelle liv, mens det instinktive ønsket om å ikke dø ligger til grunn for religionen. Hvordan vi ser på verden i overført betydning styrer hva vi ser rent konkret; derfor så middelalderens mennesker stadig mirakler, mens det moderne mennesket ikke gjør det. Slike tanker drøftes videre med referanse til bibelen, det gamle Egypt, antikkens filosofi og litteratur og tenkere som Bataille, Nietzsche og Kierkegaard i en blanding av romankunst og essayistikk som har blitt Knausgårds varemerke.

Alle som har lest Min kamp, kjenner forfatterens evne til å observere og beskrive detaljer. Her er en perifer biperson som dukker opp bare denne ene gangen:

«Hun hadde på seg en kort hvit bluse knyttet i livet og et langt, spraglete bomullsskjørt, med håret i hestehale og solbriller, så jeg da hun steg ut. Solbrun hud, selvsikker kroppsholdning.»

I det hele tatt er boken veldig godt skrevet, og det er tydelig at Knausgård trives med å være tilbake som romanforfatter.

Knausgård har tidligere balet med bibelsk stoff i En tid for alt. Morgenstjernen er en endetidsroman, attpåtil på 666 sider, men om han med det mener å si at endetiden er over oss, skal være usagt. Han tar imidlertid det irrasjonelle alvorlig; det kan ikke avskrives selv om rasjonaliteten for lengst har overtatt som rådende betraktningsmåte. Slik trekker han opp en høyere himmel over spørsmålet om hva det betyr å være menneske i en sekularisert tidsalder.

 

Karl Ove Knausgård, Morgenstjernen.

Oktober, 2020. 666 s.