For en dame!

Da Dolly Parton hadde skrevet «I will always love you” i 1974, ville Elvis synge den. Problemet var bare at manageren hans krevde halvparten av alle fremtidige royalties av sangen til gjengjeld for den publisiteten en innspilling med Elvis ville skape. Dette var vanlig, men Dolly nektet. Hun ble belønnet med å toppe listene to ganger med sangen selv før den ble en megahit med Whitney Houston noen år senere.

Episoden er karakteristisk for en artist med forretningssans og ben i nesen som fra nesten ubegripelig fattige kår har jobbet seg opp til et amerikansk ikon: over 100 millioner solgte plater, låtskriver med en lang rekke hits («Jolene», «9 to 5»), skuespiller, eier av fornøyelsesparken «Dollywood» og raus giver til gode formål som står hennes hjerte nær. Stiftelsen hun har grunnlagt for fremme av leseferdighet, har gitt bort over åtte millioner bøker til over en million barn. Da hjemtraktene hennes i Tennessee ble herjet av en storbrann i 2016, ga hun tusen dollar i måneden i seks måneder til familier som hadde mistet huset for å hjelpe dem over kneika. Ni hundre familier tok imot tilbudet. På et arrangement for å markere gjenoppbyggingen plusset hun på ytterligere fem tusen dollar per familie. Hun har også gitt en million dollar til utviklingen av det som skulle bli Modernas COVID19-vaksine.  

Dolly Rebecca Parton vokste opp som det fjerde av tolv barn i en ettroms tømmerhytte uten innlagt vann i fjellene i Tennessee. Faren var analfabet. En onkel på morssiden ga henne en gitar da hun var åtte år og hjalp henne i gang på forskjellige måter. Dagen etter at hun fullførte high school – som den første i familien – tok hun bussen til Nashville for å bli stjerne. Hun var 18 år og hadde med seg alle sine jordiske eiendeler i det hun spøkefullt har karakterisert som «matchende bagasje» –  tre papirposer fra den samme butikken.

Dette og mye mer kan vi lese om i She Come By It Natural: Dolly Parton And the Women Who Lived Her Songs av Sara Smarsh (2020). Boken er ikke en biografi i tradisjonell forstand, og det er ingen ting som tyder på at hovedpersonen har vært intervjuet eller medvirket på annen måte. I stedet er den et kultursosiologisk essay om countrymusikkens rolle og funksjon i sørstatene i USA, og særlig hvordan den reflekterer livene til fattige kvinner. «Literature showed me places I’d never seen,» skriver Smarsh et sted. “Another art form, though, showed me my own place: country music.”

I tillegg handler det mye om Partons karriere som kvinne i en mannsverden. Nyanser er ikke Smarsh’ sterke side, og tonen i boken er gjennomgående nokså påståelig. For eksempel er hun forutsigelig kritisk til countrystjernen Porter Wagoner, som hyret inn Parton som fast makker i sitt ukentlige TV-show. Ifølge Smarsh var han manipulerende og sexistisk og betalte dårlig. Parton måtte riktignok gjøre gode miner til blødmer som «My sidekick here. She just kicked me in the side,» men faktum er at jobben ga henne økonomisk trygghet for første gang og gjorde at hun nådde ut til et større publikum.

Den litt slitsomme stilen gjør at boken er å anbefale mer for historien den har å fortelle, selv om mye er kjent fra før, enn måten den forteller den på. Der Smarsh overbeviser, er i fremstillingen av hvordan Parton aldri har glemt hvor hun kommer fra, og boken inneholder også noen interessante refleksjoner over hvordan hun hele tiden har beholdt definisjonsmakten over eget liv og karriere, inkludert imaget som utmaiet, puppete blondine. Partons egen kommentar til det siste er berømt: «It takes a lot of money to make a person look this cheap.” For en dame.

 

Sara Smarsh, She Come By It Natural: Dolly Parton And the Women Who Lived Her Songs.

Scribner 2020, Pushkin Press 2021.

Kindle Edition, 125 s.