Usannsynlig bestselger

Siden Richard Dawkins ga ut The Selfish Gene i 1976, er boken oversatt til minst 25 språk og har solgt i over en million eksemplarer. Det er ikke fordi den er lettlest. Den tar opp kompliserte spørsmål, og bruk av matematiske modeller og spillteori gjør det ikke enklere. Men det er verdt innsatsen. I en avstemning i 2017 ble boken kåret til den mest innflytelsesrike naturvitenskapelige boken noensinne – foran Darwins Artenes opprinnelse – og den inneholder ideer og tankesprang som kan ta pusten fra de fleste. Det handler om hvordan livet på jorden oppsto, hvorvidt mennesket skiller seg fra andre arter som er underkastet evolusjonens lover, hva som gjør at mennesker, dyr og planter tilsynelatende ofrer sine egne interesser for andre i gitte situasjoner, og til syvende og sist formålet med vår eksistens.

Dawkins tar utgangspunkt i Darwins teori om naturlig utvelgelse  der tilpasningsdyktighet er avgjørende for å overleve – «survival of the fittest». For at denne mekanismen skal virke, må det finnes mange kandidater med nokså like egenskaper, men samtidig forskjeller som gjør at evolusjonen velger den ene og ikke den andre. Men på hvilket nivå skjer utvelgelsen? Selvsentrerte som vi er, er det lett å tenke at det er på individnivå: Per velges foran Pål fordi han er større og sterkere. Eller det kan være på gruppe- eller artsnivå: homo sapiens utkonkurrerte neandertalerne. Nei, sier Dawkins, objektet for evolusjonær utvelgelse er det enkelte genet, og mennesket og andre organismer er «overlevelsesmaskiner» hvis eneste hensikt er å føre genene videre.

Ifølge Dawkins er det dermed en fundamental misforståelse at arvestoffet vårt er et redskap for å føre egenskapene våre videre, slik for eksempel øynene er et redskap for å se. Det er omvendt: Genene er de egentlige herrene, omtrent som musene i A Hitchhiker’s Guide to the Galaxy. Dawkins sammenligner forholdet mellom genene og kroppen – styrt av hjernen – med en sjakkcomputer: Vi konstruerer og programmerer den for at den skal ha størst mulig sjanse til å vinne, men når spillet starter, må den klare seg selv. På samme måte koder genene for utvikling av menneskehjernen slik  at den kan ta beslutninger som gjør det mest mulig sannsynlig at de blir videreført.

Genene selv opererer i det skjulte. Det som avgjør deres videre skjebne, er det Dawkins kaller «fenotyper», det vil si det avtrykket de etterlater i verden. Det er ikke nødvendigvis begrenset til egenskaper ved bæreren av genet, som blå øyne eller krumt nebb. Mange fuglearter er for eksempel genetisk programmert til å bygge reir, og det er ikke urimelig å anta at de individene som bygger de beste reirene, har størst sjanse til å se avkommet leve opp og dermed få genene sine videreført. Deriblant genet for å bygge nettopp den typen reir.

Det er selvsagt ikke slik at gener gjør bevisste valg. Men gjennom et uendelig antall tilfeller skjer det en utvelgelse av de genene som har størst sjanse  til å overleve – det vil si de som gir arten og individet størst sjanse til å overleve. Mindre vellykte varianter vil ikke bli videreført. Det innebærer imidlertid ikke nødvendigvis en alles kamp mot alle, men det Dawkins kaller «evolusjonært stabile strategier». Et individ kan forsake sine egne interesser hvis gevinsten for gruppen målt i overlevelsesmulighet for det aktuelle genet er større enn tapet for individet. Et ekstremt eksempel er sosiale insekter som f.eks. maur, der arbeiderne, som er søstre av dronningen med identisk genmateriale, oppgir egne muligheter for reproduksjon og i stedet arbeider for videreføring av genene gjennom henne og hele samfunnet som er bygd opp med dette for øyet.

Hvor kommer så genene fra? Dawkins sporer dem tilbake til «ur-suppen» som dannet havene etter Det store smellet. Her fløt grunnstoffene fritt omkring, men reagerte etter hvert med hverandre ved hjelp av energi fra sollyset og dannet molekyler. Noen av disse molekylene hadde evnen til å kopiere seg selv: Dawkins kaller dem «replikatorer». De ble dermed mer tallrike. Etter hvert viste det seg at kopieringen gikk bedre i nærvær av visse andre molekyler, og replikatorene knyttet seg til disse. På et tidspunkt ble kjemi til biologi: det oppsto liv.

Vellykte gener kan dermed overleve i millioner, kanskje milliarder av år. Denne beskrivelsen er for øvrig implisitt en argumentasjon for at det finnes liv på andre planeter, men kanskje med utgangspunkt i andre «replikatorer» basert på andre grunnstoffer.

DNA-molekylet er en slik replikator. Som kjent er en stor del av menneskets DNA identisk med arvestoffet til andre levende vesener: frosker, fisk osv. I et eget kapittel stiller Dawkins spørsmålet om det er noe som skiller mennesket fra dyr og planter i et evolusjonsperspektiv, og foreslår kultur som svar. Han introduserer «meme» som begrep for kulturelt «arvelige» enheter og spekulerer i at memene er underkastet naturlig utvelgelse i darwinistisk forstand på samme måte som genene. Dette er ideer som er utviklet videre av andre senere.

The Selfish Gene kom ut på et tidspunkt der kartlegging av menneskets genom ennå lå et stykke inn i fremtiden, men der molekylærbiologien hadde fått et oppsving gjennom Watson og Cricks påvisning av DNA-molekylets struktur i 1953. Dawkins er mer interessert i sosiobiologi, det vil si hvordan menneskers og dyrs handlemåte kan forklares ut fra biologiske faktorer. Boken populariserer kompliserte spørsmål samtidig som den utgjorde et originalt vitenskapelig bidrag da den kom. Det er ingen liten prestasjon. Både før og etter Darwin har vi hatt en tendens til å tenke at mennesket inntar en unik plass i skaperverket, at vi er målet for det hele. Boken rokker fundamentalt ved dette perspektivet. Dawkins har senere blitt mest kjent for sine angrep på religionen i bøker som The God Delusion (2006). The Selfish Gene inneholder ingen slik polemikk, men gir mer enn nok stoff til ettertanke.

 

Richard Dawkins, The Selfish Gene: 40^th Anniversary Edition.

Oxford University Press, 2016. 464 s.