Larger than life

Det er bare å bøye seg i støvet for Fridtjof Nansens livsverk: vitenskapsmann, polarhelt, diplomat, samfunnsdebattant og humanist. Blant annet. Han organiserte og gjennomførte to av de dristigste ekspedisjonene i ikke bare norsk, men internasjonal polarhistorie. Han spilte en viktig rolle i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 og sikret Norge en avtale om forsyninger fra USA under 1. Verdenskrig. Han ledet arbeidet med repatriering av flyktninger i Europa etter krigens slutt og nedla en kolossal innsats for å hjelpe sultende i Russland og senere for å finne en løsning for det armenske folket etter tyrkernes folkemord (se blogg 14. august 2019). Han var en begavet tegner og forfatter og en ypperlig skiløper og jeger. Han takket nei til en stilling ved Yale da han var 21, og senere blant annet til å bli statsråd og rektor ved Universitetet i Oslo. Han prøvde også å takke nei til Nobels fredspris, som han ble tildelt i 1922, men ga bort prispengene i stedet. Ikke rart at hans mangeårige elskerinne og senere kone Sigrun Munthe refererte til ham i brev som "Vorherre".

Hvordan bringe oss inn på livet til en slik nasjonalhelt, der mye av de ytre omstendighetene dessuten er kjent fra før? I sin bredt anlagte tobinds biografi Nansen: Oppdageren (2011) og Nansen: Utfordreren (2020) velger Harald Dag Jølle å beskrive Nansens liv kronologisk nærmest fra dag til dag, for en stor del ved hjelp av hans egne brev, notater, dagbøker, taler og avisinnlegg. Stofftilfanget er enormt, og noen ganger skinner puslespillet av kilder gjennom i fortellingen. Jølle unngår likevel stort sett å falle i den fellen som gjør enkelte moderne biografier til et ork å lese: å gi en opplysning bare fordi han har den. Han har et fast blikk på de store linjene og historien han ønsker å fortelle, og der er det vitenskapsmannen Nansen som står i sentrum.

Nansen: Oppdageren begynner da hovedpersonen er 20 år og har blitt ansatt som konservator ved Bergen Museum. Han hadde da hospitert på en selfangstekspedisjon og gjort en rekke vitenskapelige observasjoner. Det ville ha vært interessant å få vite mer om de første årene av hans liv, hva som formet ham og ikke minst hva som inspirerte ham til dåder som knapt har sin like. Fokus i Oppdageren er Nansens to store ekspedisjoner og hvordan de gjorde ham til folkehelt i Norge og kjendis i hele verden. Skituren over Grønland i 1888 var utvilsomt en stor prestasjon, ikke minst tatt i betraktning at Nansen og hans menn drev 400 km sørover under forsøket på å gå i land og måtte ro tilbake så langt de maktet før de kunne starte. Den blekner likevel mot Nansens og Hjalmar Johansens skitur mot Nordpolen i 1895-96 som en del av "Fram"-ekspedisjonen. Ta en kikk på kartet: "Fram" lå frosset fast i isen et sted i nærheten av Nysibir-øyene, og Nansens plan var å gå på ski til Nordpolen og returnere til sivilisasjonen via Franz Josefs land og/eller Spitsbergen. Dette er samme mann som under oppholdet i Bergen leste i Norsk Idrætsblad at det skulle være skirenn i Husebybakken i Oslo og like godt tok skiene fatt over fjellet.

Mye er skrevet om Nansen og Johansens skitur mot Nordpolen, som de aldri nådde: om hvordan de overvintret i en selvbygd steinhytte på to ganger tre meter, hvordan de skiftet skjorte på julaften (tok den ytterste innerst, og omvendt) og hvordan de endelig ble dus på nyttårsaften etter å ha delt sovepose i åtte måneder. Store deler av turen foregikk i temperaturer ned mot førti kuldegrader. En ting er den fysiske belastningen; i tillegg må den ha krevd en nesten ubegripelig mental styrke. Hva var disse mennene laget av? Som kjent endte det godt: Nansen og Johansen traff på en engelsk ekspedisjon på Franz Josefs land og kom tilbake til Norge nesten samtidig med "Fram". Feiringen kan bare sammenlignes med feiringen etter frigjøringen i 1945.

Ikke alle var like begeistret. Både Hamsun og Ibsen var kritiske til Nansen-dyrkelsen og mislikte at en idrettsmann, ikke en kulturperson (slik de så det), var tidens største norske helt. Hamsuns raljering over Grønlandsekspedisjonens angivelig manglende vitenskapelige verdi slår først og fremst tilbake på ham selv ("Død og Pine, hør, han siger, at der er Is indover Grønland!"). Ibsen er langt mer nådeløs i sitt lett kamuflerte portrett av Nansen som godseier Ulfheim i Når vi døde vågner. (Fru Maja: "Er De en virkelig, riktig bjørnejeger?" Ulfheim: "Helst bjørnejeger, frue. Men ellers tar jeg til takke med hva slags vilt som kommer ut for meg. Både ørn og ulv og kvinnfolk og elg og ren –. Bare det er friskt og frodig og blodrikt, så –" (han drikker av lommeflasken).)   

I Jølles biografi står som nevnt Nansens vitenskapelige virksomhet i sentrum. Han må ha hatt en jernhelse og arbeidet utrettelig. Resultatet var en rekke avhandlinger som ga vesentlige bidrag innenfor zoologi/nevrologi og særlig oseanografi. Som Jølle skriver, er det tvilsomt om studentene ved Universitetet i Oslo forsto at forelesningene de hørte, representerte den internasjonale forskningsfronten. 

Bind 2, Nansen: Utfordreren (2020), holder fokus på vitenskapen og handler i tillegg om hans diplomatiske og humanitære virke. Han var Norges sendemann i London etter unionsoppløsningen og var ellers nærmest kontinuerlig på reise, samtidig som han engasjerte seg i den hjemlige politikken, blant annet som leder av Norges Forsvarsforening og samtidig fremtredende medlem av Norges Fredsforening, samt Fedrelandslaget. Han var flere ganger på tale som statsminister, men mislikte partipolitikk. Internasjonalt spilte han en viktig rolle i oppbyggingen av Folkeforbundet, og advarte tidlig mot konsekvensene av ydmykelsen av Tyskland etter 1. Verdenskrig. Det er nok likevel det humanitære arbeidet i forbundets regi som vil bli husket best. Hans posisjon kan illustreres ved at "Nansen-passene" som ble utstedt til flyktninger i mellomkrigstiden, etter hvert ble godtatt av 52 land.

Nansen var tilsatt som professor ved Det kongelige Frederiks universitet fra 1896, men det meste av sine inntekter fikk han fra lukrative foredragsturneer i utlandet, særlig England og USA. I noen tilfeller kunne han få like mye for ett foredrag i USA som han hadde i årslønn ved universitetet. At han ikke led noen nød, fremgår av hans private handleliste da han reiste hjem fra sitt diplomatiske oppdrag i USA til et Norge med mangel på det meste i mai 1918: Den inkluderte blant annet 220 kg sukker, 210 kg hermetisk frukt, 24 bokser oksetunge, 45 kilo skinke, 78 kilo kjeks, 60 kilo smør, 12 flasker olivenolje, 26 kilo kaffe, 18 kilo te og to biler, hvorav en elektrisk. Heldigvis fikk han tillatelse fra Statens fettdirektorat til å kjøpe det han trengte av bensin til den andre bilen, som han umiddelbart tok i bruk på en jakttur til Trysil.

Nansen var en damevenn (noen ville kanskje bruke mindre flatterende uttrykk); han var høy og flott med sterk personlig utstråling ("Det er hans karakter, ikke hans inteligens, som blænder," noterte Nini Roll Anker), og tok for seg av de mulighetene det ga. Det er naturlig at Jølle vier betydelig plass også til denne siden ved Nansens personlighet. Om vi trenger å vite at han kalte sin første kone "Evapadden min", er jeg mer usikker på, likeledes om det er nødvendig å gjengi de lett pinlige beskrivelsene i talløse brev til Sigrun Munthe av hvordan han stadig ble "levende" av å se på erotiske bilder av henne når han var på reise. For ikke å snakke om de svært eksplisitte brevene til den amerikanske journalisten Brenda Ueland, som han hadde et kortvarig forhold til året før han døde. Ikke noe av dette var jo ment for andres øyne.

"For et eventyrlig liv som er forbi," skrev Nordahl Grieg ved Nansens død i 1930, "det var jo ikke én stor mand som døde, det var ti." Med en slik person som biografisk objekt er Jølles grep med stort sett å la Nansen selv komme til orde og dermed se begivenhetene fra hans perspektiv, vellykket. Noen ganger kunne nok leseren ønske seg litt mer kontekst eller kritisk analyse, men dette er en lettlest og god introduksjon til kanskje det nærmeste Norge kommer et universalgeni.

 

Harald Dag Jølle,

Nansen: Oppdageren. Gyldendal, 2011. 520 s.

Nansen: Utfordreren. Gyldendal, 2020. 512 s.