Hackeren som helt

Høsten 2021 annonserte Facebook-sjef Mark Zuckerberg at selskapet planlegger å utvikle et parallelt digitalt univers. Brukerne vil logge seg på med avatarer, det vil si figurer som de styrer og som representerer dem overfor andre brukere. Så kan de treffe kjente og ukjente, jobbe, lære, handle eller slappe av. Etter hvert skal det ikke være behov for så mange andre apper eller programmer. Siden morselskapet til Facebook nå heter Meta, vil denne virtuelle verdenen bli kalt «Metaverse», eller Metauniverset.

Brave New World. Navnet «Metaverse» er ikke nytt; det forekommer første gang i romanen Snow Crash (1992) av den amerikanske forfatteren Neal Stephenson. Stephenson har understreket at dette er et tilfeldig sammentreff og at han ikke har noe med Facebook å gjøre. Det er likevel interessant å se hvordan hans dystopiske fremtidsvisjon foregriper utviklingen, og ikke minst hvordan han utforsker forholdet mellom den virtuelle og den virkelige verden. For eksempel kan personene i boken møtes i Metaverse via sine avatarer og diskutere forhold i Virkeligheten, få opplysninger og legge planer. De går inn og ut av Metaverse enten via sine egne datamaskiner med tilhørende VR-briller eller fra offentlige terminaler, omtrent som telefonkiosker. En morsom detalj er at kvaliteten på avatarene bestemmes av forbindelsen; har du dårlig båndbredde, kan du for eksempel bare opptre i svart/hvitt. 

Boken begynner med en forrykende biljakt der et pizzabud gjør alt for å unngå å overskride fristen for levering, som er 30 minutter. Bilen hans er stappfull av høyteknologi på nivå med en Batmobil, og selv går han under betegnelsen «deliverator». I bokens univers styres nemlig pizzabransjen av mafiaen, og mafiabossen Onkel Enzo, med image som et godvillig familieoverhode, har personlig garantert overfor alle kunder at fristen vil bli overholdt. Budet er derfor i alvorlig trøbbel. En del av årsaken til problemet er at en annen type bud - en såkalt Kurer - har hengt seg på bilen hans med rullebrettet sitt, selv om hun til slutt leverer pizzaen – innen fristen – etter at han har kræsjet. Dermed er vi introdusert for bokens to hovedpersoner, Hiro og Y.T., han opprinnelig hacker, hun en femten år gammel skateboard-surfer.

Snow Crash beskriver et USA i oppløsning der området for føderale myndigheters kontroll blir stadig mindre, både institusjonelt og geografisk. Vi aner at andre land har kollapset på samme vis; f.eks. florerer avdankede sovjetiske krigsskip og atomvåpen, og flyktninger i hundretusenvis ligger og venter utenfor kysten i en flytende by, «The Raft» (flåten). Uten en fungerende sentralmakt består California, der det meste av handlingen foregår, av en rekke enklaver og/eller filialer av større enheter. Håndhevelse av de lovene som måtte finnes, er privatisert, likeledes fengselsvesenet.

Infrastrukturen for Metaverse kontrolleres av rikingen L.Bob.Rife, men hackere som Hiro har vært med på å skrive koden og har sine steder der. Rife har funnet ut at mennesker har kognitive dypstrukturer som kan programmeres direkte, omtrent som maskinkoden i en datamaskin, og at denne kunnskapen eksisterte allerede hos sumererne i Mesopotamia for tusener av år siden. Som middel bruker han tittelens «snow crash», som er både et datavirus og et narkotikum. Religion er også inne i bildet. Handlingen er ganske spinnvill, og de sumeriske elementene kan minne om Dan Brown, bortsett fra at Stephenson skriver mye bedre. Det er ikke alltid så lett å følge med, men det er ikke så farlig. Boken tar ikke seg selv altfor høytidelig: Hiro heter f.eks. Protagonist – «hovedperson» – til etternavn, mens fornavnet minner om «hero», helt. Men den er fartsfylt og underholdende og inneholder mange sporer til ettertanke.

Neuromancer (1984) av William Gibson er mørkere og mer kompleks. Også her forekommer et ord som har gått inn i språket, for første gang: «cyberspace». Det beskrives som en svimlende matrise av farger, tåkeaktige substanser, lysende linjer og avgrunner som kyndige personer kan manøvrere i. En slik person er Case, som selger sine ferdigheter til oppdragsgivere som trenger å hacke seg inn i andres data, enten det er for å stjele eller ødelegge dem eller uskadeliggjøre systemene de er en del av. Han har prøvd å spise av lasset og som straff fått implantert mikroskopiske poser med et stoff som gradvis vil ødelegge nervesystemet hans etter som posene går i oppløsning, men en mystisk ny oppdragsgiver tilbyr seg å fikse det. For dette er en verden der mennesker kan klones, utskifting av kroppsdeler er rutine og noen av personene har superheltlignende egenskaper.

Cyberspace er altså ikke en alternativ virkelighet på samme måte som Metauniverset; snarere er det snakk om selve infrastrukturen i fremtidsverdenen som skildres. Den kontrolleres av et familiedynasti, Tessier-Ashpool, og oppdraget Case har fått, består i intet mindre enn et raid mot familiens hovedkvarter, Villa Straylight. Til å hjelpe seg har han Molly, med kunstige øyne og kniver i fingertuppene som kan skytes ut og trekkes inn som katteklør, videre programvaren til en avdød hackerkollega og en slags hippie, Maelcum. Villa Straylight er en mellomting mellom en romstasjon og et middelalderslott, der de gjenværende familiemedlemmene lever i en tilstand av langt fremskreden dekadanse. Den beskyttes ikke av en tradisjonell vaktstyrke, men av kunstig intelligens, som synes å ha overtatt styringen av verden. Mens herskerne har henfalt til dyrking av egen nytelse, har stadig mer komplekse dataprogrammer, med mange inkarnasjoner, tatt deres plass.

Handlingen veksler mellom tre fortellerperspektiver: Cases ekskursjoner i cyberspace; det som skjer med ham i den virkelige verden; og Mollys utforsking av Villa Straylight, som han kan følge via en link til hennes bevissthet («simstim») og til slutt slutter seg til. Fortellergrepet bidrar til spenningen, men gjør samtidig boken utfordrende å lese, noe som forsterkes av et teknifisert og slangpreget språk (mange av tingene som beskrives, fantes tross alt ikke). Dette skaper til sammen litt for mye avstand til at jeg helt klarer å engasjere meg i personene, og boken blir dermed mer interessant enn gripende.

I både Snow Crash og Neuromancer er hovedpersonen en hacker. Dette er en variant av den ensomme helten som opererer etter sine egne moralbegreper i en korrupt verden, slik vi også finner ham – for det er alltid en han – i f.eks. «hardkokte» kriminalromaner. Ellers er det påfallende hvor dystopiske begge bøkene er. Teknologien har gjort enorme fremskritt, men menneskene klarer ikke å utnytte det til noe godt. Science fiction handler ikke om å spå fremtiden, men kan som det ofte har blitt påpekt brukes til å sette nåtiden i relieff. De teknologiske nyvinningene forfatterne forestiller seg, er staffasje, ofte underholdende, men ikke viktige i seg selv. Derimot sier bøkene noe om hvordan de ser for seg menneskehetens utvikling. Fremtidsoptimister finner ikke mye støtte her.

Neal Stephenson, Snow Crash.

Penguin, 1992. 444 s.

Kindle edition.

 

William Gibson, Neuromancer.

Ace, 1984. 276 s.

Kindle edition.