Glimt fra Ukraina

 «In our country, Europe occasionally appears and then disappears again.” Sitatet er fra essayet “The Star Absinthe: Notes on a Bitter Anniversary» av Jurij Andrukhovitsj (f. 1960), men kan stå som emblematisk for antologien The White Chalk of Days (2017), som samler bidrag fra ukrainske samtidsforfattere i engelsk oversettelse. Tekstene er fra før den russiske invasjonen i februar i år, men spørsmålet om Ukrainas forhold til Europa er blitt uhyggelig aktuelt.

Jubileet det er snakk om gjelder Pripjat, byen ved Tsjernobyl som ble grunnlagt så sent som i 1970 og lagt øde i 1986. Kafeen der hadde et glassmaleri av Pompeiis ødeleggelse, noe som i ettertid kan synes som å ha fristet skjebnen, ikke bare fordi det stred mot normene for sovjetisk kunst. Siden er byen blitt et mål for guidede turer, og deltakelse på en slik tur gir forfatteren anledning til å reflektere over historien, skjebnen og sovjettiden, for Tsjernobyl-ulykken var en definitivt sovjetisk hendelse.

Sovjetunionen er en av størrelsene forfatterne i antologien definerer seg selv i forhold til. En annen er Vesten. De to kombineres på fornøyelig vis i åpningsbidraget, et utdrag fra Jimi Hendrix Live in Lviv av Andrej Kurkov (f. 1961). Kurkov skriver fast for Dag og Tid og var nylig i Norge. En gruppe grå- og langhårete menn møtes på en kirkegård i Lviv for å markere Hendrix’ dødsdag. En tidligere KGB-kaptein, som i sin tid ble introdusert til Hendrix ved å spionere på noen av de andre tilstedeværende, ønsker også å være med. Han er like stor fan som dem («I can tell you Jimi Hendrix’s biography right now year by year. I can recite the lyrics of his songs in the original. I can’t sing, sorry about that!”), men forblir en outsider.

Med andre ord er identitet – ikke uventet – et viktig tema i boken. Den defineres ikke bare negativt: I en serie korte tekster, FM Galicia, reflekterer Taras Prokasjko (f. 1968) over betydningen av landskaper, familie, de nære ting. Her er et eksempel:

When you live in the mountains, firewood becomes an important part of your life, like bread, milk, a bed, a shirt, a warm jacket. Firewood becomes an extension of you – it’s as if it’s a part of your body. You see condensed warmth in that timber, without which your body ceases to be yours. Upon it, in fact, your existence is dependent. And a pile of logs can be regarded as a peculiar anatomical structure that is part of your organism. That’s why you can’t even think of treating it as something that is foreign, or supernatural; you just want to make sure there’s lots of it.

Enda mer direkte er Ljuba Jakimtsjuks dikt fra Donbas, der

… the coal taken

From my Father’s face

Burned in Donbas bonfires

And ovens.

Jakimtsjuk er født i 1985 i Luhansk.

Kontrasten er stor til “Owners of the First Gay Bar” av Serhij Zjadan (f. 1974), en burlesk fortelling om lyssky forretningsvirksomhet under mafialignende tilstander der det viktigste er å kjenne riktig offentlig tjenestemann. Etter noen innledende refleksjoner om at de to altoverskyggende drivkreftene i livet er «love and economics, business and passion», blir vi presentert for San Sanych, som har sin bakgrunn fra «Boxers for Fairness and Social Adaptation», en organisasjon som blant annet driver med smugling. Her har han steget i gradene, noe som ikke var så vanskelig: «It turned out that making a career in this business was not so hard – no sooner had your superior been killed than you immediately filled his position.” Sanych har imidlertid høyere mål i livet og bestemmer seg for å starte på nytt etter en episode der hans underordnede forærer ham en skuddsikker vest og feirer gaven ved å ikle ham den og fyre løs på ham etter at alle først har drukket seg fulle.

Sammen med den gamle klassekameraten Hoha starter Sanych derfor nattklubben i tittelen, men siden ingen av dem vet noe om nattklubbdrift, hyrer de inn den forsofne veteranen Slavik, som hevder å ha de rette forbindelsene. "As it turned out, everybody did indeed know Slavik, evidenced by their determined efforts to avoid him.” Det er Slaviks idé å gjøre klubben til et homsested, siden dette var en nisje i markedet som bare ventet på å bli fylt. Hvordan det går, skal ikke røpes her, men underholdningsverdien er høy, og teksten er full av siterbare setninger.

Zjadans roman Anarchy in the UKR (2005) var den første ukrainske romanen som ble oversatt til norsk. Det skjedde i 2017, og boken ble nylig nyutgitt til strålende kritikker.

The White Chalk of Days inneholder også en betydelig mengde gjendiktet poesi, samt et langt innledende litteraturhistorisk essay av redaktøren Mark Andryczyk. Dette er interessant nok, men det er prosatekstene, og særlig de nevnte, som får den til å gnistre. Ikke overraskende er ukrainske forfattere opptatt av de samme store temaene som forfattere i andre land: livet, døden og kjærligheten. Innimellom er det referanser til studentdemonstrasjonene for et fritt Ukraina i 1990-91, Oransjerevolusjonen i 2004-2005 og Euromaidan i 2014, men disse begivenhetene tematiseres i liten grad, med unntak av et kort essay om Maidan av Oleksandr Boitsjenko (f. 1970). Det spørs om det ikke vil bli annerledes neste gang det skal utgis en tilsvarende antologi.

 

The White Chalk of Days: The Contemporary Ukrainian Literature Series Anthology. Compiled and Edited by Mark Andryczyk.

Borderlines Foundation for Academic Studies, 2017.

Kindle edition. 355 s.