Vitenskap som undertrykkelse

Skapte Gud mennesket som én eller flere raser? Det var et hett debattert spørsmål blant naturvitenskapsmenn på 1700- og første halvdel av 1800-tallet. På den ene siden sto de som mente at det fantes et antall «rene» eller «opprinnelige» menneskeraser med definerte, uforanderlige trekk – psykologiske så vel som fysiske – som derfor måtte være skapt slik av Gud; på den andre de som i stedet forfektet at forskjellene mellom rasene skyldtes at de befant seg på ulike stadier av utvikling, og at raser som fremsto som primitive, kunne nå et høyere nivå. Et viktig argument for det sistnevnte standpunktet var at det åpnet for at laverestående raser kunne bli kristnet. For uansett utgangspunkt opererte alle raseteoretikerne med et hierarki av høyerestående og laverestående raser, der gjerne de selv eller gruppen de representerte – hvite europeiske menn, noen ganger også en spesifikk nasjonalitet – dannet toppen av pyramiden.

Hvordan vitenskapen og bredere lag av samfunnet har tenkt om raser opp gjennom tidene er tema for Jon Røyne Kyllingstads veldokumenterte bok Rase: En vitenskapshistorie. Røynestad knytter rasetenkningen til kolonialisme og slaveri, nasjonsbygging og politikk. Dens makt til å klassifisere, plassere og i siste instans undertrykke andre mennesker er et gjennomgangstema. F.eks. viser Kyllingstad hvordan de afrikanske slavene først ble fratatt alt menneskeverd, før deres skjebne ble brukt som argument for at de var en underlegen rase. Catch-22. Mange hevdet også at slaveri var det beste for dem gitt deres naturtilstand.

Boken starter med å fastslå at en biologisk inndeling i raser savner vitenskapelig grunnlag, at genetiske forskjeller mellom enkeltindivider innenfor en hvilken som helst befolkning er langt større enn de gjennomsnittlige forskjellene mellom to befolkninger på ulike steder i verden, og at ideer om rase har hatt katastrofale konsekvenser. Ikke desto mindre er rasebegrepet fortsatt i bruk i USA, og innenfor vitenskapen har det vist seg usedvanlig tilpasningsdyktig stilt overfor blant annet Mendels arvelover og Darwins utviklingslære. Først med kartleggingen av det menneskelige genom, som ble fullført i år 2000, ble det fastslått at «den eneste rasen det er snakk om, er den menneskelige rase». Kartleggingen viste at mer enn 99,9 % av arvematerialet er felles for alle mennesker.

Utgangspunktet for tidligere tiders inndeling i raser var hudfarge, men i et forsøk på å gjøre raseteoriene mer vitenskapelige gikk en blant annet over til hodeskallemåling, der den såkalte kefalindeksen, som enkelt sagt har med forholdet mellom lengden og bredden på hodeskallen å gjøre, spilte en viktig rolle. Nå vet jeg hvor Jon Gisle fikk inspirasjonen til «rostrilongitudekvotienten» fra [se Gisle, Donaldismen, 1972]. Det ble samlet inn data og utvekslet skaller fra hele verden med stort alvor og tilsvarende flid. Dessverre viste det seg at blant andre australnegre, som ble alminnelig ansett å befinne seg på bunnen av rasehierarkiet, hadde høy kefalindeks, slik at det ble nødvendig med en tilleggsteori som plasserte ulike egenskaper på ulike steder i hjernen, der de edleste egenskapene skulle være lokalisert i pannelappen, som angivelig var større hos vesteuropeere.

Forståelsen av nordmenns rasemessige opphav vies naturlig nok særlig oppmerksomhet i boken. En teori som eksisterte i flere varianter på 1800-tallet, var at vi er en blanding av to opprinnelige raser, en lyshåret, blåøyd og langskallet som dominerte på Østlandet, og en mørkhåret, brunøyd og kortskallet som var vanligere på Vestlandet og langs kysten. Enkelte forskere mente til og med å finne en geografisk korrelasjon mellom skalleform og stemmegivning ved valg. Langskallene var bærere av en overlegen kultur og «legemliggjorde nasjonens høytstående psykologiske og fysiske egenskaper», mens folk fra den kortskallede kystbefolkningen «skilte seg ut som svake, nervøse, bekymrede, smålige og trangsynte». De to rasene skulle ha innvandret på ulike tidspunkter, men det var ingen enighet om når.

Samene ble ikke regnet som nordmenn i denne sammenhengen. Enkelte forskere mente riktignok at sjøsamene også stammet fra de nevnte kortskallene, mens reindriftssamene tilhørte en egen rase som først hadde innvandret i middelalderen. Spørsmålet om hvem som var her først hadde betydning for samenes rettigheter, jf. Fosen-saken og debatten etter Morten Strøksnes’ artikkelserie i Dag og tid i vår. Konsensus var at samene tilhørte en annen rase. Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo samlet inn flere hundre samiske hodeskaller, inkludert fra de to lederne av Kautokeino-opprøret, Mons Aslaksen Somby og Aslak Jacobsen Hætta, da de ble henrettet i 1854. I 1985 ba etterkommere om å få utlevert skallene, noe som satte i gang en prosess der forvaltningsansvaret for samlingen ble overført til Sametinget, etter at universitetet først hadde nektet å gi fra seg skallene til Somby og Hætta under henvisning til «vitenskapelig verdi».

Nordmennenes angivelig lyshårete og langskallede forfedre ble av noen forskere benevnt som «ariere». En av de fremste talsmennene for den nevnte teorien om vårt opphav, Jon Alfred Mjøen, skrev i 1914 at de representerte

«det typisk norske i vort folk, norskheten i dens rendyrkning, av den blonde germanske art med høvdingereisningen og det blaalynende falkeblik, norsk ærefølelse, norsk gjestfrihet, norsk sandhetsfølelse og ubestikkelighet […] Det er nationalrigdommer likesaa opprinnelig og gudbenådet som vore fosser, vore skoger og vor herlige natur.»

Nå er det ikke så morsomt lenger. Jeg har selv hørt Vladimir Putin si på TV at Russlands største konkurransefortrinn er den russiske genpoolen. Som kjent lå forestillingen om et arisk herrefolk til grunn for nazistenes rase- og utryddelsespolitikk, og Kyllingstad dokumenterer godt hvor stor støtte slike forestillinger hadde i datidens vitenskap. Med utgangspunkt i en idé om «rene» raser ble raseblanding sett på som uheldig. Parallelt hadde ideen om eugenikk eller rasehygiene fått fotfeste; det vil si at en kunne «forbedre» raser ved å luke ut uønskede trekk, f.eks. gjennom sterilisering av individer som var bærere av slike trekk, med eller mot deres vilje. Et typisk eksempel var psykisk utviklingshemmede, men i Norge ble også tatere sterilisert så sent som på 1950-tallet. Mange eugenikere skilte mellom retten til å leve og retten til å gi liv; det første var en menneskerett, mens det andre var forbeholdt de rasemessig sunne. Det var her nazistene trådte over en grense der få heldigvis ville følge dem, men inndelingen i mer eller mindre høyverdige individer er den samme.

Delvis som resultat av nazistenes ugjerninger er biologiske ideer om menneskeraser i dag diskrediterte. Kyllingstad bruker ganske mye plass mot slutten av boken på å kartlegge rasebegrepets skjebne som biologisk og samfunnsvitenskapelig kategori. Dette kan bli litt tørt i forhold til slaveri, tyveri av hodeskaller og lover mot blandingsekteskap. Til tross for bokens omhyggelige idéhistoriske kartlegging savner jeg også et par referanser: til Sir Charles Lyells Principles of Geology (1830) i omtalen av den engelske debatten om jordens alder og menneskets utvikling, og ikke minst til Edward Saids Orientalism (1978) og begrep om «the Other». Men alt i alt er Rase: En vitenskapshistorie en viktig bok som gir en fortjenstfull gjennomgang av et av de mørkeste, for ikke å si mest formørkede, kapitlene i vitenskapens historie.

 

Jon Røyne Kyllingstad. Rase: En vitenskapshistorie.

Cappelen Damm, 2023.

422 s.