Fra kriminallitteraturens gullalder

Den skotske gymnastikklærerinnen Elizabeth MacKintosh utga åtte kriminalromaner i perioden 1929-52 under psevdonymet Josephine Tey. En av dem er tidligere omtalt på denne bloggen, se Påskekrim (portishambooks.blogspot.com). Nå utgis de på nytt, formodentlig fordi de har falt i det fri. Men hvorfor skal vi lese disse nesten hundre år gamle bøkene?

Kriminalromaner fra denne perioden følger gjerne et fast mønster. De begynner så å si alltid med et mord. Helten, som kan være en politimann, men oftere er en privatpraktiserende detektiv som stiller politiet i forlegenhet gjennom sin kløkt og resonneringsevne, nøster seg bakover og avdekker gradvis bakgrunnen for forbrytelsen. Ofte dreier det seg om mørke hemmeligheter fra fortiden. I den klassiske Agatha Christie-varianten samler så detektiven alle de involverte, går gjennom grunnene til mistanke mot hver enkelt og avslører til slutt den skyldige.

I Teys debutbok, The Man in the Queue (opprinnelig publisert under psevodnymet Gordon Daviot), skjer mordet i køen til en populær teaterforestilling. Offeret stikkes med kniv, og trengselen er så stor at han ikke faller om med en gang, men skyves fremover med køen. Dermed blir det vanskeligere å si akkurat når knivstikkingen skjedde og hvem som sto rundt ham i det fatale øyeblikket. Saken havner hos inspektør Alan Grant i Scotland Yard, som nok har fullmakter ut over det som var vanlig selv på den tiden. I første omgang må Grant finne ut hvem offeret er siden han ikke har noe på seg som kan identifisere ham. Derimot har han en ladd revolver i lommen. Steg for steg avdekker Grant offerets historie, og det utpeker seg en mistenkt, politisk ukorrekt referert til som «the Dago» (degoen), som i mellomtiden har stukket av til det skotske høylandet. Hvordan det går videre, skal ikke røpes her, men orden gjenopprettes i tråd med sjangerens konvensjoner.

En grunn til å lese Teys bøker er litterær kvalitet. Steder, personer og stemninger er godt beskrevet, og stilen er preget av overskudd på grensen til ironi, som for å gjøre det klart at dette er underholdning og ikke skal tas altfor alvorlig. Hun  refererer også direkte og indirekte til klassikere i sjangeren, som Sherlock Holmes og Edgar Allan Poe. Tey introduserer noen uortodokse fortellergrep: I store deler av boken ser vi handlingen gjennom Grants øyne, fortalt i tredje person, og så trer en allvitende forteller støttende til ved behov. Skjønt allvitende; fortelleren henvender seg innimellom direkte til leseren med bemerkninger à la «I have always wished that I could have seen Grant’s face at that moment.» Mot slutten av boken synes hun også å henvende seg til Grant. Dette forsterker inntrykket av lekenhet; vi er langt fra både den samfunnskritiske realismen og blod og gørr-seriemorderne som vi finner i mange moderne kriminalromaner.

Boken gir et fint tidsbilde og introduserer en sympatisk helt, som dukker opp igjen i senere bøker. Handlingen er spennende med jakten på den mistenkte som en vesentlig del, der Tey trekker på sin skotske bakgrunn, og der det også er ekko av John Buchans The 39 Steps. Løsningen er kanskje ikke helt overbevisende. En annen av Teys romaner, The Daughter of Time, er kåret til tidenes beste kriminalroman av British Crime Writers’ Association. Personlig holder jeg en knapp på Brat Farrar som hennes beste, jf. ovenfor, men The Man in the Queue er også en hyggelig leseopplevelse og en fin introduksjon til forfatterskapet.

 

Josephine Tey, The Man in the Queue.

1929. Pushkin Press, 2023.

287 s.