De to kulturer

Den 7. mai 1959 ble det holdt en forelesning i Cambridge som skulle bli heftig debattert de neste årene og gjorde tittelen, «De to kulturer», til et stående uttrykk. Temaet var hvordan naturvitenskapen og de «litterære intellektuelle» levde i hver sin verden, til skade for både enkeltmennesket, samfunnet og Storbritannias konkurranseevne. Ingen av dem hadde dessuten kontakt med den virkelige verden, verdenen av industriell produksjon som menneskene skulle leve av i fremtiden. Den industrielle revolusjonen på 1800-tallet hadde skjedd uten vitenskapens medvirkning; nå pågikk det en naturvitenskapelig revolusjon der det gjaldt å samle alle gode krefter for å realisere den til beste for menneskeheten. Problemet var at de to "kulturene" knapt var på talefot; de så ned på hverandre og var lite interessert i hva den andre drev med. Fremskrittet var avhengig av naturvitenskapen, men det var de litterære intellektuelle som hadde størst innflytelse over samfunnsutviklingen, ikke som beslutningstakere, men som premissleverandører.

Foreleseren, C. P. Snow, hadde en fot i hver leir. Som ung kjemiker hadde han vært student i laboratoriet til Ernest Rutherford, et av vitenskapshistoriens store genier. Samtidig var han opphavsmann til det som skulle bli en romansyklus i elleve bind, Strangers And Brothers. Men det som gjorde ham unikt kvalifisert til å ta opp dette spørsmålet, var at han hadde intervjuet tusenvis av britiske forskere, først under krigen, da han hadde som oppgave å rekruttere dem til tjeneste for fedrelandet, og senere som byråkrat i flere forskningsrådslignende funksjoner. Han visste dermed hva han snakket om når han beskrev deres holdninger til vitenskap og kultur.

Forelesningen ble utgitt i bokform og ble raskt en bestselger. Den fikk også politisk betydning som referansepunkt for den nyvalgte Labour-lederen Harold Wilsons landsmøtetale i 1963 der han fastslo at et nytt og fremgangsrikt Storbritannia måtte smis i flammen («the white heat») av moderne vitenskap. Snow beskrev derimot en samfunnselite bestående av «fødte Ludditter», med henvisning til en bevegelse som hadde prøvd å stanse den industrielle revolusjonen tidlig på 1800-tallet gjennom å sabotere og knuse de nye maskinene. Tilsvarende drømte de moderne «litterære intellektuelle» seg tilbake til et romantisert førindustrielt samfunn, mente Snow, og deres politiske innflytelse trakk i samme retning. Hvor mange av dem kunne redegjøre for termodynamikkens annen lov? spurte han retorisk. Det mente han var et mål på dannelse på linje med å spørre en naturvitenskapsmann om han hadde lest Shakespeare.

For selv om Snow la hovedskylden for mangelen på kommunikasjon mellom de to leirene på litteratene, gikk heller ikke naturvitenskapsmennene fri for kritikk. Mange av dem ante ifølge ham ingen ting om praktisk anvendelse av vitenskapens resultater – og var nærmest stolte av det; heller ikke om de kompliserte menneskelige relasjonene i en produksjonsbedrift. Selv Rutherford, ofte kalt «atomfysikkens far», var ikke særlig interessert i anvendelser. Heltene i «De to kulturer» er derfor ingeniørene, som danner forbindelseslinjen fra forskningsfronten til hverdagslivet. Denne forbindelseslinjen er avgjørende i en situasjon der verden står overfor trusler som overbefolkning, atomkrig og en voksende kløft mellom fattig og rik. I bakgrunnen lurer faren for at Sovjetunionen skal få et forsprang, både teknologisk og som alliansemakt for fattige land. Selv om den ikke er nevnt eksplisitt, må teksten leses i lys av oppskytningen av Sputnik 1 i 1957.

Et viktig anliggende for Snow er reform av det britiske utdanningssystemet. Ikke bare er det for smalt og spesialisert, det er også ekskluderende og motivert av snobberi. Der det ikke allerede eksisterer snobberi, vil noen finne det opp. Han finner positive trekk, men også svakheter, ved utdanningssystemene i USA og Sovjetunionen, og nevner Norge som et land med større likhet.

Min norske utgave av De to kulturer inneholder et innledende essay som setter teksten inn i en historisk sammenheng og redegjør for den samtidige debatten, samt et tilsvar fra Snow til sine mange kritikere. Tidens ledende litteraturkritiker, F. R. Leavis, bekreftet ufrivillig diagnosen av de «litterære intellektuelle» i et nedlatende innlegg der han karakteriserte Snow som en ubetydelig teknokrat som bare var opptatt av kortsiktig nytte og som «trodde han var forfatter». Debatten favnet videre enn kløften mellom humaniora og naturvitenskap, slik også Snows tekst gjorde, men det er denne analysen som huskes og som gjør at boken fortsatt leses.

Hvor relevant er så dette i dag? Allerede på Snows tid hadde utviklingen gått langt siden Viktoriatiden, der en «man of letters» kunne skrive velinformerte artikler om nær sagt ethvert tema. Transistoren hadde gjort sitt inntog, Crick og Watson hadde oppdaget DNA-molekylet, og senere i 1959 holdt Richard Feynman sin berømte forelesning «There’s plenty of room at the bottom», der han nærmest egenhendig la grunnlag for nanoteknologien. Bare for å nevne noe. Selv for et geni som Feynman var det umulig å ha oversikt over mer enn en liten del av den samlede kunnskapsmengden. I vår tid er dette potensielt et demokratisk problem, ikke minst med fremveksten av kunstig intelligens, der utviklingen styres av noen få store selskaper.

Snows kritikk handler imidlertid om holdninger, og her er det grunn til å spørre om utdanningssystem, forskningsråd mv. er organisert på en måte som fremmer åpenhet for andre perspektiver og måter å se verden på. Stortingsmeldingen Humaniora i Norge (2017) inneholdt noen ansatser, men synes langt på vei å være glemt. Meldingen fastslo blant annet at humanistene «sitter med kunnskap, ferdigheter og verktøy som brukes for lite,» og at det ligger et uforløst potensial i å bruke kunnskap og metoder fra de humanistiske fagene for å løse de store samfunnsutfordringene.

De to kulturer er et debattinnlegg og preges av det. Selv om den inneholder mange referanser til samtidige akademikere og forfattere, de fleste glemt i dag, fremstår teksten som full av påstander heller enn veldokumentert analyse. Den gir imidlertid et godt bilde av det intellektuelle klimaet i Storbritannia rundt 1960. Jeg leste den på norsk fordi jeg tilfeldigvis hadde boken. Oversettelsen inneholder noen skjønnhetsfeil; for eksempel er det engelske idiomet «bread and butter» oversatt direkte med «brød og smør». Men for det meste glir det greit og forståelig, og boken er vel verd å lese som et idehistorisk dokument.

 

C. P. Snow. De to kulturer. Oversatt av Edvard Stang. Med et innledende essay av Vidar Enebakk.

Bokklubbens kulturbibliotek, 2008.

95 s.