Snøen som falt i fjor

Ideen bak Sverker Sörlins bok Snø: En historie (2024) er god. Med utgangspunkt i egne barndomsminner følger han sporene av snø i kultur (litteratur, billedkunst) og vitenskap, idrett og fritid opp gjennom århundrene. Noen av minnene har vi til felles: Kalde vintre der vi sparket eller gikk på ski til skolen og fikk være inne i friminuttene hvis temperaturen krøp under minus tjue. Men allerede på side en gjør Walter Benjamin sin entre, og vi skjønner at dette ikke er noen vanlig barndomsskildring.  

Sverige får naturlig nok stor oppmerksomhet. Olof Rudbeck, rektor ved Uppsala universitet på 1600-tallet, ville for eksempel bruke ord knyttet til snø som bevis for at den vestlige sivilisasjonens vugge sto nettopp i Sverige, og hevdet at runetegnene var opprinnelsen til alle skriftspråk. Dette fordret tankesprang som Sörlin forsiktig karakteriserer som «svimlende», «halsbrekkende» og «trekk av visjonær besettelse», men det patriotiske elementet gjenfinnes også hos størrelser som Olaus Magnus og Linné.

Senere handler det om skisport, som Sörlin har skrevet en egen bok om, utvikling av utstyr, skismurning og solkrem, snøens betydning i militær sammenheng og mye mer. Den mest spennende delen for meg var den som handler om snøforskningen i mellomkrigstiden, med alt fra kjerneboringer i Grønlandsisen til laboratorieforsøk i Japan. Her er Sörlin, som professor ved Kungliga Tekniska Högskolan, på hjemmebane.

Over boken ruver klimakrisen og menneskets medvirkning til den. Mye er kjent stoff, f. eks. om minkende isbreer eller snøen som symbol på renhet; men Sörlin skriver med stort alvor og nærmest religiøse overtoner om dens betydning både som symptom (ikke minst når den mangler) og som et essensielt ledd i kretsløpet som gjør at jordkloden «puster».

Her og der prater han seg bort. Han har funnet ut så mye, og det blir for mange tråder som følges for langt, for mange navn. Hva har det for eksempel i en bok om snø å gjøre at Virginia Woolf leste Moby Dick tre ganger, selv om hvalen er aldri så hvit? Sörlin velger seg ut Thomas Manns Trolldomsfjellet (1924) som litterær nøkkeltekst, men nevner ikke den beste boken som er skrevet i Norden med snø i tittelen, Peter Høegs Frøken Smillas fornemmelse for sne fra 1992; heller ikke den poetiske slutten på James Joyces lange novelle «The Dead» (1914), et høydepunkt i verdenslitteraturen, der snøen legger seg som et forsonende teppe over levende og døde: «Snow was general all over Ireland.».

Oversettelsen er ikke helt patent, med glipptak som «Sorges lag» (lov), «offensiv» (fornærmelig)  og «forgjenger» (representant, sv. «företredare»). Boken har et fyldig noteapparat for den som vil grave videre.

Og snøen som falt i fjor? Den sporer Sörlin til en ballade av den franske trubaduren Francois Villon fra 1458. Slike fun facts kunne det godt ha vært flere av. Så får vi bare håpe at snøen fortsetter å være mer enn historie.

 

Sverker Sörlin, Snø: En historie.

Oversatt av Lene Stokseth.

2024; norsk utgave: Kagge, 2025.

362 s.