Hvorfor Dostojevskij?

            

Fjodor Dostojevskij (1821-81) regnes som en av de største romanforfatterne i verdenslitteraturen. Men hvorfor skal vi lese ham i dag? Hvilken relevans har bøkene hans i vår tid? Et mulig svar er at de tar opp allmennmenneskelige, for ikke å si eksistensielle problemstillinger. I Forbrytelse og straff (1866) er hovedtemaet Raskolnikovs tanke om at han kan realisere seg selv som menneske ved å drepe pantelånersken. Hvis han ikke klarer det, er han en lus. I stedet antyder boken at det er Sonjas kjærlighet som kan gjøre ham til et helt menneske, men det er dyrekjøpt lærdom. I Brødrene Karamasov (1879-80) tematiseres menneskets lodd gjennom Aljosjas samtaler med broren Ivan og munken fader Zosima, og fremfor alt Ivans legende om Storinkvisitoren, som stiller spørsmålet om hvordan det kan finnes en allmektig Gud når det er så mye lidelse i verden, og spesielt når den rammer uskyldige barn.

Idioten (1868) tar opp spørsmål knyttet til kjærlighet og moral, til det å leve sant i en verden styrt av sosiale konvensjoner, men også til nye ideer kontra tradisjonelle russiske verdier i en tid med store samfunnsomveltninger som resultat av opphevelsen av livegenskapet i 1861. Handlingen foregår i Petersburg-sosieteten, som fremstilles i et satirisk lys. Det leves hardt, og diskusjoner om de mest alvorlige spørsmål kan på et øyeblikk degenerere til rent fyllerør. Hovedpersonen, fyrst Lev Nikolajevitsj Mysjkin, har nettopp vendt tilbake fra et lengre opphold i Sveits, der han har vært behandlet for en ikke nærmere angitt sykdom, sannsynligvis epilepsi, som Dostojevskij selv led av. Tidlig i boken får vi vite at Mysjkin på grunn av sin tilstand ikke kan gifte seg; uttrykket «ikke så velutrustet fra naturens side» er her kanskje litt uheldig i oversettelsen.

Boken har et rikt persongalleri, og leseren må holde tunga rett i munnen for ikke å miste tråden, spesielt hvis hun ikke er fortrolig med russisk navneskikk. Forlaget kunne godt ha kostet på seg en oversikt over bokens dramatis personae eller en forklaring av at «Gavrila Ardalionovitsj» og «Ganja» er samme person. Sentralt i handlingen står to kvinner, Nastassja  Filippovna og Aglaja Ivanovna. De er rivaler, men også motpoler. Førstnevnte er en kvinne med en fortid, en femme fatale; den andre er datter av en general, ærbar, men også gåtefull. Begge er vakre, og begge kommer i fyrstens vei.

Fyrstens videre sosiale sirkel omfatter blant andre generalfamiliene Jepantsjin og Ivolgin, hans desperate rival Rogosjin, den unge Ippolit Terentjev som er døende av tæring og en lang rekke mer eller mindre tvilsomme eksistenser, særlig på sommerstedet Pavlovsk, der viktige deler av handlingen foregår. Det hele ender i melodrama, med så mange vendinger og forviklinger at det knapt kan tas alvorlig.

En åpenbar grunn til likevel å lese Dostojevskij er den litterære kvaliteten: den virtuose fortellerteknikken, de rike personkarakteristikkene, den idémessige dybden. Innledningskapitlet er et lærestykke i hvordan en kan sette scenen for en roman og introdusere de viktigste personene. Et tog ruller inn mot stasjonen i St. Petersburg, og passasjerene i en av kupeene kommer i snakk. Det viser seg at flere av dem vet om hverandre og/eller har felles kjente, og gjennom disse referansene blir de også presentert for leseren. Senere i boken veksler forfatteren blant annet mellom lange, intense dialoger som avslører personenes innerste tanker, og konstruksjoner av typen «det ble senere fortalt at….», som skaper avstand og oppsummerer.

Fortelleren bryter inn flere steder med refleksjoner over romankunstens natur. For eksempel besværer han seg over vanskeligheten med å portrettere gjennomsnittsmennesker, som tross alt utgjør det store flertallet av oss. En romanforfatter må derfor overdrive visse karaktertrekk hos personene sine for å gjøre dem troverdige.  Dette er nok skrevet med et smil på lur, men Dostojevskij benytter samtidig sjansen til å kommentere forfattere som Gogol og Turgenjev, med en klar preferanse for den første.

Idioten er en kraftprestasjon, særlig når en vet hvordan Dostojevskij arbeidet. Han komponerte romanen i hodet om natten, så dikterte han teksten til sin kone Anna Grigorjevna om morgenen før han la seg til å sove. På omslaget heter det at boken er et forsøk fra Dostojevskijs side på å fremstille «det absolutt gode mdet vil sienneske»,  at Mysjkin tolkes som en Kristus-skikkelse. Det får jeg ikke til å stemme. Han er riktignok ingen ondskapsfull intrigemaker slik det ellers finnes nok av eksempler på i romanen, men lar seg nærmest viljeløst påvirke, blir stadig latterliggjort av de andre personene og er troskyldig i både positiv og negativ forstand. Han bevirker ingen endring: På slutten er han tilbake i Sveits, mens livet i St. Petersburg fortsetter som før. Idioten er derfor ingen idéroman. Det som gjør boken lesverdig, er dybden personene er skildret med, presisjonen i språk og observasjoner og flyten og troverdigheten i dialogene. Den sier selvsagt mye om livet i Russland – også det intellektuelle – på Dostojevskijs tid, men det er mesterkloen snarere enn noe implisert budskap som gjør at den skiller seg ut.

Boken er oversatt av Geir Kjetsaa. Uten at jeg har sjekket oversettelsen mot originalen fremstår den som overbevisende og reflekterer dyp kunnskap om det russiske samfunnet, tidsperioden og Dostojevskijs forfatterskap.

 

Fjodor M. Dostojevskij, Idioten.

Oversatt av Geir Kjetsaa.

Solum 2001.

565 s.