Rapport fra diktaturet

Noen ganger kan skjønnlitteratur bidra til å gi en bedre forståelse av virkeligheten enn fagbøker kan. Den som vil forstå motivasjonen bak og metodene til dagens russiske propaganda, kan knapt finne en bedre veiviser enn George Orwells 1984 (1949) med dens introduksjon av begreper som «newspeak» og «doublethink». En annen roman som er aktuell på samme måte, er Mørke midt på dagen (1940) av Arthur Koestler. Den gir en deprimerende presis beskrivelse av selve grunnvollene i et diktatur, og foregriper faktisk Orwell i sin beskrivelse av sensur av fortiden. Koestler var selv kommunist frem til 1938. Som ungarsk jøde måtte han flykte fra nazi-Tyskland kort etter og slo seg senere ned i England. Boken ble opprinnelig skrevet på tysk.

Mørke midt på dagen handler om de såkalte Moskva-prosessene på 1930-tallet, der en rekke fremstående medlemmer av Sovjetunionens kommunistparti ble dømt til døden etter å ha tilstått de mest absurde forbrytelser. Dypest sett handler den om diktaturets vesen med stalinismen som eksempel. Hovedpersonen, Nikolaj Salmanovitsj Rubasjov, er en tidligere revolusjonshelt og folkekommisær. Vi følger ham fra han blir arrestert til han møter sin uavvendelige skjebne. Underveis får vi del i hans tanker om historiens gang, revolusjonen, individet kontra massene og hvilke virkemidler som er akseptable for å nå politiske mål. Slik han ser det har revolusjonen på dette tidspunktet utviklet seg fra tro på et bedre samfunn til én manns tro på egen ufeilbarlighet, der hensikten helliger alle midler.

Når målet likevel ikke er nådd, må det være noens feil. Moskva-prosessene var nødvendige for å utpeke syndebukker, personer – gjerne i maktposisjoner – som angivelig hadde motarbeidet revolusjonen og dermed sabotert en nødvendig historisk utvikling. Og ikke bare det: For at dette skulle være troverdig, måtte de frivillig innrømme sin synd i en offentlig rettssak, mens andre, mindre viktige personer ble tatt av dage «administrativt». Mot slutten av boken tilstår Rubasjov både at han har arbeidet for en fremmed makt og at han har iscenesatt et mordforsøk på «Nr. 1». Dermed blir han en av dem som heretter må fjernes fra alle bilder og historiske fremstillinger.

Kanskje det mest fascinerende med boken er hvordan vi kommer dit. Selv om Rubasjovs skjebne er forhåndsbestemt, må det synes at det har vært gjennomført en rettsprosess. Psykologien mellom ham og hans avhørere er mesterlig beskrevet. Den første, Ivanov, er hans gamle klassekamerat og bataljonssjef under borgerkrigen. Begge vet hvilke rammer de opererer innenfor og hvordan den andre tenker, og samtalen beveger seg på et nærmest filosofisk nivå. Noen synes imidlertid at Ivanov er for ettergivende og forståelsesfull i sin behandling av Rubasjov, og en dag er han plutselig erstattet av sin underordnede Gletkin, som opptrer langt mer formelt og holder seg strengt til tiltalebeslutningen og Rubasjovs «tilståelse». Avhørene understøttes av stadig vekking til alle døgnets tider og skarpt lys i ansiktet. Når det ikke brukes fysisk tortur, er det bare fordi det ikke blir ansett som hensiktsmessig i Rubasjovs tilfelle. Volden, berøvet ethvert snev av menneskelighet eller medfølelse, ligger hele tiden under som en trussel.

Ivanovs skjebne illustrerer hvor vilkårlig terroren rammer: Før han er ferdig med å avhøre Rubasjov, blir han selv skutt. Denne vilkårligheten er tema for Nikita Mikhalkovs Oscar-vinnende film Brent av solen (1994) og til en viss grad også den langt mer grovkornede Stalins død (2017). Også Mikhalkovs rollefigur har vært en helt under borgerkrigen; han har til og med Stalins telefonnummer, men det hjelper ham ikke lenger. Dette er en del av tyranniet: Ingen kan føle seg trygg.

En annen fascinerende del av Mørke midt på dagen er fellesskapet mellom de innsatte i fengselet, manifestert i signaler som de banker gjennom veggen. Dette er noe fengselsledelsen åpenbart kjenner til, men tolererer og kanskje også utnytter for egne formål. Rubasjovs nærmeste nabo er tilhenger av tsarveldet og står dermed fjernt fra revolusjonen, men de utvikler en gjensidig respekt og forståelse på det menneskelige plan.

Og her er vi ved bokens kjerne: synet på mennesket. Revolusjonen behandlet mennesket kun som et tall, en aritmetisk størrelse. Individet var uten betydning, og det gjaldt å eliminere siste rest av følelser. Derfor kunne store grupper mennesker ofres på veien mot en fremtidig utopi. Revolusjonens ledere var – slik de selv så det – de eneste som forsto historiens lover. For Rubasjov går imidlertid ligningene ikke lenger opp; han trekkes mer og mer mot den «grammatikalske fiksjon» som ligger i ordet «jeg», og det er et stort øyeblikk da han for første gang banker det mot celleveggen. Det skjer imidlertid samtidig som han selv er i ferd med å bli eliminert. Budskapet synes å være at det menneskelige element ikke lar seg utrydde, selv om det ikke kan hindre at mennesker utryddes. Mørke midt på dagen er likevel ingen spesielt optimistisk bok, og kan fortsatt tjene som en vekker i dag.

 

Arthur Koestler, Mørke midt på dagen.

Oversatt av Trygve Width.

Gyldendal 1948; 3. opplag 1978.

184 s.