Villdyret våkner ikke

I Göteborg i høstferien plukket jeg opp en nettopp utkommet kriminalroman som markedsføres som den første i en serie, «Skageraksviten». Omslagsbildet forestiller et fyrtårn i storm, tegnet i toner av mørkeblått og svart og innrammet av en dramatisk blekksplæsj Tittelen står i stil: Vilddjuret,

Handlingen i boken foregår på den fiktive øya Marbratten i Bohuslän-skjærgården.For den som har lest for eksempel Johan Theorins bøker fra Öland eller Ann Cleeves’ Shetland-serie, er vi dermed i kjent terreng: vill natur, hemmeligheter fra fortiden og tause, værbitte og mistenksomme beboere. Marbratten er til alt overmål tilholdssted for en sekt, Sanningens väg, som holder medlemmene i et mentalt jerngrep.

Alexander Olsson, født på øya, men med en brokete historie, blir funnet død innviklet i et fiskegarn med sju knivstikk i ryggen. Fra fastlandet kommer etterforskeren Tiina Laine og etter hvert også psykologen Karl Stranne, sistnevnte med røtter på øya. De har hatt en affære til tross for at han er gift, og faller raskt tilbake til gamle synder.

Forholdet mellom Karl og Tiina, mest sett fra hans side, er det som bærer boken. Og det som bærer forholdet, er sex. Kort sagt: De parer seg som kaniner, så fort anledningen byr seg. Ikke så å forstå at det handler om sexscener som utpensles i kleine eller spekulative detaljer; det blir bare litt mye. Også innenfor sekten foregår det litt av hvert, og da mordet etter hvert blir oppklart, ligger det et sjalusimotiv der også. Det er som om fysisk begjær er den eneste motivasjonen vi mennesker styres av.

Selve drapsgåten er nokså banal, løsningen lite original, og ikke en gang en avsluttende cliffhanger – bokstavelig talt – får opp pulsen noe særlig. Med det nærmest umettelige markedet for krim kommer nok serien i Norge også, men dette har vært gjort bedre før.

 

Tove Alsterdal og Göran Parkrud, Vilddjuret.

Lind, 2026.

365 s.