Mer øykrim

The Long Isle av Andrew Raymond er enda en kriminalroman som søker å utnytte en eksotisk setting til å skape uhygge. Igjen er handlingen lagt til en øy der livet styres av årstidene og naturkreftene i århundregamle rytmer, og igjen vender hovedpersonen tilbake til øya etter mange år og konfronteres med sin fortid. Igjen spiller religion en viktig rolle ved å gjøre et lukket samfunn enda mer lukket, og igjen er løsningen å finne i fortidens hemmeligheter.

The Long Isle ligger antakelig nokså nær det en ville få ved å fore en kunstig intelligens med disse elementene, jf. debatten om Jørn Lier Horsts bøker i Norge. Kriminallitteraturen er en sjanger som egner seg godt til strukturalistisk analyse, og baksiden av det er at stadig nye sujetter kan spinnes over samme lest. Jeg beskylder ikke Raymond for å bruke KI, men boken hans ville egne seg ypperlig til å trene en KI på. En annen måte å si det på er at den inneholder mange klisjeer, som i tillegg til det nevnte blant annet gjelder hovedpersonens vanskelige familieliv (håpløs fraskilt mann, motvillig tenåringsdatter) og et anstrengt forhold til en streng overordnet.

En ung prest blir funnet brutalt myrdet på en avsidesliggende strand, naglet til en trebjelke som ved en korsfestelse. Dette er det første (kjente) drapet i historien på øya Uist i de Ytre hebridene, og en gruppe fra drapsavsnittet i Glasgow-politiet blir sendt for å etterforske. I gruppen inngår Mairead Maclean, som forlot øya under uklare omstendigheter 21 år tidligere. Hva disse omstendighetene besto i, blir gradvis avslørt etter hvert, men de gjør at deler av lokalbefolkningen er fiendtlig innstilt til henne, noe som selvsagt ikke gjør etterforskningen enklere.

Det viser seg at den myrdede presten, fader Brendan, som var relativt ny i menigheten, hadde ideer til modernisering som ikke var spesielt populære. I tillegg arbeidet han med å dokumentere historikken til gravene på kirkegården, der han så å si gravde opp informasjon som enkelte gjerne skulle ha sett at forble skjult. Regelmessige innbetalinger på bankkontoen hans tyder på at han kan ha presset noen av disse for penger.  Etter hvert skjer et nytt drap. Handlingen har også flere sidespor, hvorav ett involverer Maireads datter Jean og et annet en tiltalt i en tidligere kriminalsak som lever på øya under falsk identitet.

Boken markedsføres som «a DC Mairead Maclean mystery” og skal være den første i en serie. En vel så interessant person er imidlertid hennes overordnede, politioverbetjent Sorley Barr, en rastløs sporhund som ikke unner seg hvile før den skyldige er tatt. Sammen bærer de boken. I tillegg makter Raymond i betydelig grad å utnytte de atmosfæreskapende mulighetene som ligger i omgivelsene, godt hjulpet av eksotiske gæliske steds- og personnavn. På den negative siden er han litt for glad i å avslutte kapitlene med klumsete frempek av typen «hun ville snart finne det ut» eller «hun visste at han snart ville finne det ut». The Long Isle er ikke fra øverste hylle, men plasserer seg i den store haugen med kriminalromaner som er velegnet til å slå i hjel noen timer.

Andrew Raymond, The Long Isle.

Vinci, 2026. 318 s.

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Norges nye krimdronning

Åsne Seierstad

Chomskys metode