Mer øykrim
The Long Isle av Andrew Raymond er enda en kriminalroman som søker å utnytte en eksotisk setting til å skape uhygge. Igjen er handlingen lagt til en øy der livet styres av årstidene og naturkreftene i århundregamle rytmer, og igjen vender hovedpersonen tilbake til øya etter mange år og konfronteres med sin fortid. Igjen spiller religion en viktig rolle ved å gjøre et lukket samfunn enda mer lukket, og igjen er løsningen å finne i fortidens hemmeligheter.
The Long Isle ligger antakelig nokså nær det en ville
få ved å fore en kunstig intelligens med disse elementene, jf. debatten om Jørn
Lier Horsts bøker i Norge. Kriminallitteraturen er en sjanger som egner seg godt
til strukturalistisk analyse, og baksiden av det er at stadig nye sujetter kan spinnes
over samme lest. Jeg beskylder ikke Raymond for å bruke KI, men boken hans
ville egne seg ypperlig til å trene en KI på. En annen måte å si det på er at den
inneholder mange klisjeer, som i tillegg til det nevnte blant annet gjelder hovedpersonens
vanskelige familieliv (håpløs fraskilt mann, motvillig tenåringsdatter) og et
anstrengt forhold til en streng overordnet.
En ung prest blir funnet brutalt myrdet på en avsidesliggende
strand, naglet til en trebjelke som ved en korsfestelse. Dette er det første (kjente)
drapet i historien på øya Uist i de Ytre hebridene, og en gruppe fra
drapsavsnittet i Glasgow-politiet blir sendt for å etterforske. I gruppen inngår
Mairead Maclean, som forlot øya under uklare omstendigheter 21 år tidligere. Hva
disse omstendighetene besto i, blir gradvis avslørt etter hvert, men de gjør at
deler av lokalbefolkningen er fiendtlig innstilt til henne, noe som selvsagt
ikke gjør etterforskningen enklere.
Det viser seg at den myrdede presten, fader Brendan, som var
relativt ny i menigheten, hadde ideer til modernisering som ikke var spesielt
populære. I tillegg arbeidet han med å dokumentere historikken til gravene på
kirkegården, der han så å si gravde opp informasjon som enkelte gjerne skulle
ha sett at forble skjult. Regelmessige innbetalinger på bankkontoen hans tyder
på at han kan ha presset noen av disse for penger. Etter hvert skjer et nytt drap. Handlingen har
også flere sidespor, hvorav ett involverer Maireads datter Jean og et annet en tiltalt
i en tidligere kriminalsak som lever på øya under falsk identitet.
Boken markedsføres som «a DC Mairead Maclean mystery” og skal
være den første i en serie. En vel så interessant person er imidlertid hennes
overordnede, politioverbetjent Sorley Barr, en rastløs sporhund som ikke unner
seg hvile før den skyldige er tatt. Sammen bærer de boken. I tillegg
makter Raymond i betydelig grad å utnytte de atmosfæreskapende mulighetene som ligger i omgivelsene,
godt hjulpet av eksotiske gæliske steds- og personnavn. På den negative siden
er han litt for glad i å avslutte kapitlene med klumsete frempek av typen «hun
ville snart finne det ut» eller «hun visste at han snart ville finne det ut». The
Long Isle er ikke fra øverste hylle, men plasserer seg i den store haugen
med kriminalromaner som er velegnet til å slå i hjel noen timer.
Andrew
Raymond, The Long Isle.
Vinci,
2026. 318 s.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Hvis du har problemer med å få registrert en kommentar, send en epost direkte til portisham@hotmail.com, så legger jeg den ut.